 |
| Meg slik jeg ser ut idag |
Link til andre bloggsiden er www.hkvalheim.blogg.no
Nå har det seg slik at min far er død. Han døde natt til lørdag 08.02.2014 av kreft. Selv om han var en dårlig far som aldri var til stede når han levde, er det likevel trist måten han døde på, for ingen fortjener å dø av kreft. Ikke en gang våres værste fiender. Det er ikke noe man unner noen...
Likevel sitter jeg med blandete følelser av min fars død, og disse blir til tider forsterket av minnene om mine 3 brødre, som døde i 1997, 1998 og 1999. I 2000 og 2009 mistet jeg ytterligere 2 nære venner.
Livet går videre, men minnene bærer du alltid med deg hvor du enn går. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på de som er borte, spesielt disse 5 jeg hadde et nært forhold til.
Men det som har skjedd, kan ikke gjøres ugjort. Livet må gå videre ved å ta en dag om gangen og forsone meg med alle tingene som har skjedd. Være sammen med de jeg har i dag og møte positive mennesker, gjøre ting jeg liker og jobbe så godt som jeg kan.
Det har seg nå slik at jeg sliter med høyt blodtrykk og kolesterol. Samtidig som jeg går på medisin for disse, jobber jeg hardt med å endre kosthold og livsstil. På snart 2 måneder har jeg IKKE rørt brus, snop og junk food, men forholdt meg til mest mulig sunt mat, hjemmelaget mat, fisk, grønnsaker, skiver, salatblandinger, iste og vann. Gjennom støtte, oppmuntring og kjærlighet fra andre, vet jeg at jeg kan klare dette.
Det er en veldig stor overgang å gjøre dette når jeg har slitt med overvekt i 17 år. 17 år er lang tid å ha gitt mer eller mindre blaffen i meg selv, p.g.a dårlige og vonde ting som har skjedd i livet mitt alle disse årene som har gått, og var lei av å se meg i speilet.
En lang vei å gå ennå, men jeg er allerede godt i gang og har tro på å klare det!
 |
| Hunstad Skole slik vi kjenner den |
Hunstad Skole Reunion
14.juni skal det være 30-årsjubileum for Hunstad Skole, og vil ta for seg tidsperioden 1984-2014, selv om gamle elever som meg begynte på Hunstad i 1983-1993, slik at ingen misforstår.
Hovedgrunnen til 30-årsjubileumet er at Staten har bestemt at Hunstad Skole skal avvikles etter sommeren 2014 i år, og at alle hørselshemmede grunnskoleelever, blir flyttet over til knutepunkt-skolen på Nattlandsfjellet.
Det er veldig synd at Hunstad Skole skal legges ned. Det samme skjedde med Bjørkåsen VGS for hørselshemmede en del år tilbake, og ble erstattet av den videregående knutepunktskolen Nordalh Grieg VGS.
Skal ikke gå innpå de politiske årsakene til at spesialskoler som Hunstad blir avviklet, men skal understreke at disse trengs hvor tegnspråket er i fokus. Vi har eksempler på selv mange elever med CI, klarer seg IKKE uten et godt tegnspråklig miljø. Dette er viktige forhold selv Staten burde tatt med i sine beregninger. Det hadde hjulpet om Staten hadde skaffet seg et bredt kunnskap av de FAKTISKE forholdene i forskjellene mellom hørende og hørselshemmede, både i det sosiale og i skolearbeidet. Dette kunne Staten ha gjort ved å avlegge et besøk til forskjellige skoler og sett hvordan hørende og hørselshemmede elever faktisk fungerte, og pratet spesielt med hørselshemmede hvordan de opplever hverdagen sin som hørselshemmede i skolesammenheng.
 |
| Meg som hårtroll i tenåringene |
Uansett hva som måtte skje videre i kampen om døveskolene, så er budskapet mitt at alle dere hørselshemmede må gjøre det dere kan for å tale deres sak. Tenk på de hørselshemmede barn og ungdom som skal gå på skole eller går på skole i dag. Det er disses fremtid det handler om.
Disse har like mye rett på utdanning og arbeid som folk i ordinære skoler og arbeid. Vi er også en viktig del av det norske samfunnet og vi har like mye rett til å bidra med det vi kan for å få hjulene til å gå, som vi kaller det. Dette er viktig!
Bergen Døvesenter, BEAST og HLF kan sammen med dere elever og foreldre til disse elevene utgjøre en viktig forskjell. Ja, det er gjort mange ganger, men er like fullt ut viktig å gjøre for det.
Det avgjørende er å få Stat og regjering til å lytte og forstå de alvorlige konsekvensene av å avvikle alle døveskoler, bare fordi det skal spares penger og av den oppfatning av at spesialskolene ikke trengs, noe de faktisk gjør. Det er akkurat det samme med vernete bedrifter (som vi kaller vekstbedrifter). De trengs også for oss som ikke vil fungere like godt i ordinære arbeidsplasser. Samme sak, samme poeng. Tenk på det.
Men til selve poenget. Hva tenker jeg i grunn om gjenforeningsfesten 14.juni? Jeg gleder meg i grunn til å være med, og det blir spennende å treffe gamle kjente og mimres den tiden jeg gikk på Hunstad Skole. Så veldig mange år har gått! Hvor ble årene av?
 |
| Meg som sexy barsk 15 åring |
Som gutt var jeg litt av en ramp! Gjorde mange tåpelige ting og var ikke akkurat noen engel. Det er vel ganske naturlig når man er tidlig i tenårene og møter en ny verden da.
Likevel minnes jeg den flotte tiden jeg hadde på Hunstad. Det var de fleste av dem, såvel som noen dårlige. Slik er det overalt man er.
Hunstad ble som et hjem for meg hvor jeg vokste opp og ble en viktig del av tegnspråkmiljøet. Jeg sier tegnspråk fordi det ikke bare handler om døve, men hørselshemmede og andre tegnspråkbrukere også. Så det handler ikke bare om døve...
Utifra alt jeg har vært gjennom, spør jeg meg selv, til tross for at jeg gleder meg:
Vil jeg i det hele tatt takle å stille opp på Hunstad Skole Reunion 14.juni i år? Selv om det er svært hyggelig å treffe de fleste gamle kjente, så er det likevel noen fra fortiden min jeg ikke ønsker å støte på, fordi minnene om disse gjør for vondt, sammen med alt det som har skjedd i livet mitt alle disse årene, på godt og vondt.
Noen vil si at jeg var ganske populær på Hunstad. Det er ikke inntrykket jeg har, for jeg var ofte en outsider i døvemiljøet og har alltid vært det, selv i senere tid, men jeg ble vel oppfattet som attraktiv i noen situasjoner av jentene den gang jeg hadde hockeysveis og var kjent for å være RASKESTE løpegutten på skolen.
Det betyr også at for mange kanskje ser på meg som den gamle Helge jeg pleide å være. Den slanke, raske og livsglade, blonde søte gutten. Det er selvsagt en hyggelig tanke, og jeg skulle gitt ALT for å få lov til å være sånn igjen, men den Helge jeg var, døde samtidig med mine 3 brødre. Den Helge kan jeg aldri bli igjen. Jeg kan klare å se mye identisk ut som jeg sikkert gjorde den gang, som en moderne utgave av den jeg var, men den gleden og lykken jeg så ut til å ha den gang, gjennom barnslig og ungdommelig naivitet, kan jeg aldri få igjen. Den er borte. Jeg ble en annen...
Det værste jeg kan oppleve igjen, som var hovedgrunnen til at jeg forlot det bergenske døvemiljøet for godt i 2010, er følelsen av å være ubetydelig - "som en flue på veggen" etter ca. 5 minutter med oppmerksomhet og en følelse fra de som aldri har likt meg noe særlig, av at jeg virker uønsket. Ting som gjerne kommer igjen, er elementer som misforståelser, sjalusi, misunnelse og mangel på respekt og forståelse. Dette gjelder ikke alle. Du har den gruppen av døve som KUN fokuserer BARE på seg SELV, og den andre gruppen som klarer å sette seg selv til side og inkludere andre mennesker.
Dette blir litt av samme repetasjon du finner i noen av mine eldre blogginnlegg. Ikke så ulikt den bloggen om mitt avskjed med døvemiljøet i 2010. Likevel, poenget er der, og jeg ønsker IKKE den opplevelsen igjen. Om det skulle være tilfelle, så går jeg bare.
 |
| Meg som sexy 15-årig fotomodell ;) |
Forhåpentligvis blir gjenforeningen for min del, minneverdig på en POSITIV måte, og noe jeg kan ta med videre.
Et nytt epoke begynner...
Apropos det å ta med videre positive minner fra kommende gjenforeningsfest, så blir det også for meg min ENDELIGE måte å VIRKELIG ta FARVEL med livet jeg har hatt her i Bergen, i Norge overhodet. Nå lurer du sikker på hva jeg mener her?
Tatt i betraktning med alt som har skjedd i livet mitt på godt og vondt, som er det samme som det min mor og eneste bror sitter igjen med i fellesskap, så begynner et nytt epoke i livet vårt. En MULIGHET til å begrave alt det vonde for godt og starte på et nytt liv. Et godt og rolig liv, som vi i grunn aldri har hatt, i et annet land enn Norge.
Personlig er jeg ikke lykkelig der jeg er. Hver dag er en kamp for å overleve og går ut på å gjøre de samme tingene hver dag. Å stå opp, spise frokost, dusje og stelle meg, pusse tennene, gå på jobb, være med de få venner jeg har i Bergen jeg jobber med, gjøre mine arbeidsoppgaver, så dra hjem å være med familien min eller hvis jeg har en avtale med noen av mine få, nære venner, spise middag, se tv/video eller drive med data/spill hvis jeg ikke er ute, kle av meg, pusse tennene og legge meg til å sove når natten faller på, og så går det i den samme banen igjen. Det er ikke noen verdig liv å ha, men sånn er min hverdag, og er det også for min mor og bror. Slik er livets sanne, mørke side.
Er lei av å gjenta samme meningsløse hverdagen, og i tillegg til at det er blitt dyrere å leve i Norge enn tidligere, gjør det mer vanskelig og utrivelig, og det er ikke ønskelig.
Derfor håper jeg på et nytt og bedre liv utenfor Norge. Hvor det blir, sier jeg ikke nå.
Gjenforeningsfesten er derfor for meg en positiv måte å ta farvel på, og ta med gode minner videre i livet. Jeg ser frem til å treffe de fleste gamle kjente jeg har hatt et godt forhold til og som liker meg for den jeg er, og unngår de som har hatt et dårlig forhold til meg. På den måten blir det ikke ubehag for noen, og jeg tror det skal gå veldig bra.
Tenk, det er 30 år siden jeg selv begynte som elev på Hunstad. Litt mer enn 30 år egentlig. Ting har sannelig endret seg, men jeg glemmer aldri. Minnene er alltid der.
Hvem vet? Kanskje VI sees på gjenforeningsfesten 14.juni? Satser på det blir flott!
Det var alt fra meg i denne bloggen.
Skrevet av:
Helge Kvalheim