 |
| Ser stadig flott ut ennå i en alder av 43! |
Alle som kjenner meg godt, vet hvordan mitt liv har vært. En eneste lang og turbulent berg-og-dalbane.
Livet har sine oppturer og nedturer, men likevel merker selv jeg at de gir forskjellige livserfaringer som man bærer på livet ut. En klok mann ville sagt at livet er ikke bare solskinn og regnbue, men stormer og ulike uvær også, og livet kan slå deg brutalt ned når du minst aner det, men det er DU som bestemmer om du vil reise deg opp og kjempe videre på det du tror på og elsker. Håp og glede er viktige ting å tro på i livet. De gir styrke.
Det har skjedd mye for min del i 2018 som ikke en gang passer inn å skrive om i en blogg. Visse deler av det er FOR privat, og blir derfor noe jeg kommer til å bære på selv resten av livet. Det meste har vært velkjente problemer som egentlig ikke tok slutt, men dukket opp nå og da. Det har gått mer enn 20 år hvor meste av årene har vært tunge og vanskelige, etter mine 3 brødres død i 1997, 1998 og 1999, i tillegg til noen gode venner jeg mistet også. En i 2000, 2009 og i 2016. Ellers har vært vært litt for mange av de jeg trodde var mine ekte venner, men som ikke var det likevel. Men jeg har også knyttet sterkere bånd til de virkelige EKTE vennene mine, og det er jeg dem evig takknemlig for. Man lærer tydelig gjennom livet å se hvem som er dine ekte venner og familie, og hvem som tydeligvis ikke er det.
Sommeren 2018 trodde jeg skulle være en veldig fin sommer, men ble egentlig en ubehagelig opplevelse som endret noe uforklarlig i meg. En hendelse jeg faktisk ikke kan uttale meg om. Det forandret noe i meg og har gjort meg mer sårbar og enda mer skeptisk til nye mennesker. For jeg har lært meg at man i grunn ikke kan stole på noen andre enn seg selv, med unntak av ekte venner og familie du vet du KAN stole på, som er tilfelle for meg. Ellers har hendelsen ført til at jeg er blitt mer sliten og lei, og jeg merker det på kroppen min. Kroppen min fungerer ikke helt på samme måte som da jeg ble 40. Noen kan kanskje kalle det en slags "midslivskrise". Kanskje det er det, kanskje det ikke er det? Hvem vet?
Men ja, jeg er mer sliten nå enn noen gang tidligere. Jeg føler det i mitt hjerte. For jeg kan ende opp med å prøve å gjøre en liten ting, noen ganger en liten ting som å handle i butikken, og bli fort sliten og trett. Mitt inntrykk er at det kan oppleves som noen symptomer innenfor det du kaller PTSD (Post-Traumatisk Stress Syndrom).
Har ikke fått noen diagnose på det, så er ikke sikkert det er tilfelle. Vet bare at jeg er mer sliten enn noen gang, og det er for det meste psykisk. Nå og da tenker jeg over mitt eget liv, og bekymrer meg mer og mer for min egen fremtid. For jeg ønsker ikke 20 nye år av mitt liv i mørke og elendighet. Jeg vil gjerne kunne oppleve et bra, trygt og meningsfullt liv resten av den tiden jeg skal få lov til å leve...For ingen vet hva morgendagen vil bringe. Derfor tar jeg en dag av gangen. Et skritt av gangen, og gjør det beste ut av det som er med mennesker som er glad i deg, som du selv er glad i. Det tror jeg er det beste man kan gjøre og det viktigste.
Julen som var har heller ikke akkurat vært noen dans på roser. Rolig har den i det minste vært i forhold til andre jul alle de siste 20+ årene. Høytidene som jula er verst, da det er lett å bli påminnet om hva man har mistet og hva som mangler.
Jula er en sårbar tid for mange. Det er lett å se på egen situasjon og glemme at det faktisk finnes mange som er i langt verre situasjon. Det finnes fattige og sårbare barn uten familie og venner, som har måtte feire jul helt alene. Vi har Frelsearmeen, Røde Kors og Bymisjonen her i landet. De har nok måtte motta stadig flere som har opplevd en vanskelig jul, for ikke å snakke om stadig økt flertall av barn som har ringt inn til Krisesenter pga fulle, berusede foreldre.
I en alder av 43 har jeg innsett mer og mer selv at det ikke er de kule, materielle julegavene man kan få som betyr noe, men kjærligheten du gir andre som er glad i deg, som du får tilbake. Det er denne ene tingen som virkelig betyr noe, og ingen annen gave kan erstatte følelsen av å være elsket og verdsatt. Det tror jeg folk flest er enige om. Tenk heller på de som ikke opplever den slags. Derfor er det så utrolig viktig å ta vare på hverandre og andre gode mennesker. Du vet, i mørket finnes det også lys. Man må bare huske på å slå på eller tenne på lyset...
Som avslutning kan jeg si at jeg ser tilbake på hvordan 2018 har vært og er takknemlig for at det året er over. Det har vært for mye vondt i 2018, men også en god del gode ting. Jeg fikk noen nye, gode venner som er utrolig snille og koselige, og noen få har vendt tilbake. Det er jeg veldig, veldig glad for, og det varmer!
Nå er vi i 2019 og jeg ser fremover med et positivt blikk og håp. Jeg legger alt det vonde bak meg og har ikke tenkt å snu meg for å se bakover, men rette blikket mitt fremover og fokuserer på nå og fremtiden. Det er grunnen til at jeg alltid overlever og står oppreist. Jeg NEKTER å la meg falle hver gang livet slår meg ned. Da reiser jeg meg opp og slår knockout på den det jeg kan og går videre! Absolutt!
Dette er i sannhet den jeg er og er ment å være. En overlever som tror på håp og glede. Som tror på seg selv og står på sitt. Det er den jeg virkelig er, og folk må ta meg for den jeg er like mye som jeg må ta andre for den de er. Være seg selv 100%, og aldri prøve å være noe eller noen man ikke er og aldri kan bli.
GODT NYTT ÅR OG BESTE ØNSKER FOR ALLE SAMMEN I DET NYE ÅRET 2019!
Skrevet av
Helge Kvalheim