Avskjed med det Bergenske døvemiljøet

HKvalhe om jul og døvemiljøet

En kort tid tilbake nevnte jeg på Facebook og via en videoblogg om hvorfor jeg velger å forlate det Bergenske døvemiljøet for godt. Videoen som er lagt ut på min YouTube-side er kanskje ikke like enkelt å forstå for alle, så derfor prøver jeg å skrive en skriftlig blogg om denne situasjonen.

Å skrive om et avskjed med det Bergenske døvemiljøet er ikke lett, og mange følelser er involvert i en slik avgjørelse. Det er viktig å forstå at avgjørelsen min har vært nøye gjennomtenkt i flere år og mye basert på min kunnskap om døvemiljøet i Bergen og egne erfaringer med miljøet på godt og vondt. Gode minner tar jeg med meg videre i livet, mens de vonde minnene begraver jeg for godt.

Uten å repetere meg selv, vet de fleste av dere hva jeg og min gjenværende familie har vært gjennom de siste 13 årene av vårt liv. Tapet av 3 brødre, en søster som valgte å skyve sin familie vekk av uforklarlige årsaker, en del venner som trakk seg bort man trodde var ekte venner og vår intense kamp for å skape et normalt og verdig liv for oss selv. Et liv vi aldri har hatt. Livet går videre ja, men savn og minner blir igjen. Iblant tærer de på sjelen, andre ganger er de til hjelp for oss.

Hvor prøver jeg så å gå hen med alt dette? Jo, nå er det vel på tide å komme til sakens kjerne.

I nesten 30 år har jeg vært født og oppvokst i Bergen. Egentlig utenfor Bergen, men vokst opp i Bergen i forbindelse med skolegang og arbeid, som de fleste av oss vet fra tidligere. I tillegg er jeg eneste tunghørte i en hørende familie og mestrer tegnspråk fordi jeg vokste opp store deler av barndommen og ungdomstiden min på internat og gikk på skoler som Hunstad og Bjørkåsen VGS. (I bloggen min «Aldri hatt en normalt barndom» står det veldig mye om hvordan livet mitt og familiens har vært, hva som har skjedd og hvordan hverdagen har vært for oss frem til idag. For å få tilgang til den bloggen, må du altså legge ved din epost-adresse for å få tilgang, for den bloggen er nemlig privatisert.)

Utenom døvblinde, er det 2 forskjellige typer døve grupper i et døvemiljø. Nå vet jeg ikke hvordan døvemiljøet er f.eks i Oslo, Trondheim, Stavanger osv, men vet at døvemiljøet er forskjellig fra by til by, og fokuserer her på problemet med døvemiljøet i Bergen. Altså vi har den ene gruppen døve som KUN er vant å være sammen med døve. De har som oftest det problemet å inkludere andre typer mennesker enn bare døve, og har fryktelig lett for å bare fokusere på seg selv, sine problemer og egne interesser. Fleste av dem har også store problemer med å rose og gi andre typer mennesker komplimenter for gode ting de eventuelt har gjort eller sagt, og så har vi dette med ryktespredninger. Når de føler de ikke har noe fornuftig og meningsfullt å gjøre på, velger de å bruke tid på å skape feilaktige rykter om andre, og danner seg en egen tolkning av ting som er sant, hvor deres versjon av tolkningen blir feilaktige og misforstått. Av og til er det sikkert bare ren misforståelse, mens ofte er det inntrykk av sjalusi og misunnelse at ryktene kan oppleves å være med hensikt, for å prøve å svekke den/dem det gjelder. Det er mange eksempler på ryktespredning. Det kan være at 2 kjente personer kan ha blitt kjærester og er sammen, men ønsker ikke å gå ut med den informasjonen, så er det plutselig noen døve som kanskje har sett dem snakke mye sammen, og tolker det som at de er kjærester FØR paret selv har valgt å fortelle om det eller tie. Dermed har man ødelagt mye med å spre rykter og danne seg feiltolkninger. Man kan vel si at det er mangel på innsikt og rett perspektiv. Det finnes selvsagt rene hørende miljøer som bare fokuserer på sin egen gruppe også, som gjør de samme feilene. Mye går på holdning, overfladisk lettvint livstil med mangel på dypsindig livserfaring og modenhet i måten å være en voksen, intelligent person. Mange døve som kun er vant å være sammen med døve, innser som regel ikke at de ikke bare skader andre med sine dumheter, men ødelegger døvemiljøet som er en viktig minoritetsgruppe. Hva skjer med døvemiljøet hvis de forsetter å gjøre slikt, og folk blir så lei av å respektere miljøet at døvemiljøet til slutt ender opp med å stå alene? Hva da? Det er en viktig tankekors, og alle kan selv gjøre noe med det for at ting skal bli bedre. Se sine egne feil.

Den andre gruppen døve (utenom døvblinde o.l), som er vant med å være sammen med ulike grupper mennesker som hørende, tunghørte, handikappede og alle andre folkegrupper enn bare døve, har som regel den evnen av at de ser ting i et langt bredere perspektiv og med mye større klarhet enn døve som kun er vant å være sammen med døve. Evnen til å forstå ting, å tolke ting riktig og måten de er ovenfor andre mennesker er gjerne også langt mye bedre, fordi disse er mer åpne ovenfor andre mennesker og mye mer imøtekommende. De ser som regel livet slik det virkelig er, og danner seg ikke egne tolkninger. De er realistiske og ser tingene for det de er. Det er den generelle oppfatningen av disse 2 ulike grupper døve. Selvsagt er mye inviduelt fra person til person, men dette er den generelle oppfatningen, og er også en erfaring jeg selv har opplevd.

Mange ganger tidligere har jeg prøvd å delta i ulike arrangementer og aktiviteter døvemiljøet i Bergen har prøvd å arrangere. Selv om det har vært veldig hyggelig å kunne være med på dem, har jeg alltid personlig sittet med en følelse av at jeg ble oversett og ikke opplevde å være viktig.

Det kunne gå de første 5 minuttene å prate med meg sammen med døve som er sterkt knyttet til døvemiljøet (som regel er døve som kun er vant å være med døve), og etterpå opplevdes det som om jeg aldri hadde vært der. Ble som en «flue på veggen» og i slike øyeblikk hadde jeg en følelse av at jeg ikke burde være tilstede. At jeg var på feil sted og burde vært et annet sted. Samme opplevelsen hadde jeg ofte også med slike døve når det kom til positive, spennende og dyktige ting f.eks jeg selv hadde gjort eller sagt. Det kunne være noe fantastisk jeg hadde skrevet om, eller en video jeg f.eks kan ha gjort, eller rett og slett flotte bilder jeg har tatt. F.eks da hadde det jo vært veldig hyggelig og naturlig at man hadde vist interesse og oppmuntring ved å si ting som «Fantastiske bilder du har tatt! Forsett med det!» eller «Fantastisk det du skrev! Støtter deg i det du skrev!» og slike ting, på samme måte som jeg er flink å gjøre det ovenfor andre jeg har et godt forhold til, og som jeg syns er veldig flink med ting de selv liker. Det er vanlig ren høflighet og er tegn på respekt. Man trenger ikke å være venn for å vise sånn respekt og høflighet, selv om det selvsagt er en bonus, men det handler om å vise medmenneskelighet. Å være et ekte menneske handler faktisk om å sette seg selv til side og bry seg om andre. Vise omtanke og ikke minst respekt. Vil man ha respekt, må man fortjene respekt. Så enkelt er det.

I tillegg til disse tingene har jeg også opplevd å bli misforstått og feiltolket som person, fordi mange av de døve som kun er vant å være med døve, kjenner ikke den personen jeg er idag. De kjenner kun den lille gutten jeg en gang var på barne og ungdomskolen. Eksempler er gjerne når jeg sier en mening om et tema, skriver om det eller f.eks skifter profilbilde på Facebook (noe de fleste faktisk gjør, og som er helt vanlig) eller skaper en viktig debatt, har jeg ofte blitt møtt med kritikk og misforståelser. Noen døve gikk så langt med å misforstå fullstendig at de nærmest truet meg med å sette meg i dårlig lys og forlangte at jeg fjernte ditt og datt. Det gav meg et inntrykk av at en god del av de døve, som kun er vant å være med de døve, at de ikke ville akseptere fakta og prøvde også i enkelte situasjoner å bortforklare ting. Et tydelig eksempel på dette var da jeg hadde problem med en person og ønsket å stille denne personen til ansvar. Skrev et innlegg om hva som hadde skjedd uten å bruke bilde og navn, men basert på faktiske hendelser. En god del i døvemiljøet av disse som kun holder seg til de døve (for det meste), var ikke sen med å velge side, og disse valgte selvsagt å forsvare personen jeg ville stille til ansvar. Disse forlangte også at jeg måtte fjerne det kritiserte innlegget (som ble fjernet før jul 2010) gjennom å drive en slags egen krig mot meg slik de reagerte ovenfor meg. Noe av deres reaksjoner var av gode grunner, andre var mer som et inntrykk av at de egentlig fryktet meg, trolig fordi de innerst inne egentlig innser at mye av det jeg hadde sagt, faktisk var riktig. Personlig tør jeg å stå for mine meninger, vet hva jeg vil, og jeg klarer å føre saklige diskusjoner og har ikke problemer med å fremlegge beviser og fakta når det gjelder. Værste man kan gjøre er å undervurdere en person.

Når jeg sier disse tingene, er det ikke for å angripe bestemte personer, men for å vise at det er mulig å gjøre noe med egne feil, ta ansvar for dem og rette opp feilene og gjøre det man kan for at de ikke skjer igjen. I en minoritetsgruppe som døvemiljøet i Bergen, er det spesielt viktig at miljøet blir godt tatt vare på, men det er heller ingen fremtid i å stenge andre folkegrupper ute og kun fokusere på at miljøet bare liksom KUN skal være for de døve. Miljøet skal også være for både tunghørte, hørende, handikappede, folk fra forskjellige land med ulike kulturer og religion, hvor alle til felles kan tegnspråk og bruker det i miljøet. Det sier seg selv at å bare fokusere på sin egen gruppe, bare kritisere, syte, klage, skape falske rykter og ødelegge for andre, vil føre til at det som er igjen av døvemiljøet i Bergen, til slutt vil bli så ødelagt at fornuftige imøtekommende folk snur ryggen til miljøet, at disse ender opp med å stå helt alene, og det er ingen god følelse. Ved å ødelegge for andre, ødelegger man mye for seg selv og sin egen fremtid også. Tenk på det!

Etter så mange ganger og år med å håpe på at de døve, som bare er vant med å være med døve, ville klare å innse dette og forbedre døvemiljøet i Bergen, har jeg gitt opp håpet og troen, og har sett meg veldig lei av å oppleve å bli behandlet som søppel, feiltolket, feilvurdert og kritisert for ulike ting bare fordi de ikke vet hvem jeg er som person, og er også lei av å se andre gode personer få samme behandling. Det er ikke riktig, og det skader bare andre like mye som man skader selve døvemiljøet i Bergen, som nevnt allerede 2 ganger i bloggen. En annen ting etter all det helvete jeg og min familie har vært utsatt for de siste 13 årene av vårt liv, så trives jeg heller ikke lenger særlig godt i Bergen. Nå forbereder jeg mitt siste år på arbeidsplassen jeg har jobbet for i snart 11 år, og har planer om å flytte utenfor Bergen sammen med min gjenværende familie. Disse forsterker grunnene mine til å forlate døvemiljøet i Bergen for godt. De jeg kommer til å fokusere på nå er mine nære venner som både er døve, tunghørte og hørende, men som samtidig fokuserer på ulike typer mennesker enn bare egne grupper, slik for mange i døvemiljøet av de døve kun fokuserer på de døve. Disse nære vennene holder jeg meg til, i tillegg til familien min, enkelt og greit. Døve som kun fokuserer på døve, personer som bare er negative på alle tenkelige måter som er kommet frem i dette innlegget, syns jeg ikke er verdt å kaste bort tid og krefter på. De sier jeg bare «takk og farvel, og lykke til videre!».

Før fellesferien for sommeren 2011 begynner, har jeg tenkt å møte opp på en siste arrangement gjort av døvemiljøet, forhåpentligvis i Døvesenteret i forbindelse med en sommeravslutning. Det er da mitt håp om at dette vil være en perfekt anledning for meg til å ta avskjed med døvemiljøet for godt, begrave det som har vært og ivareta iallefall de gode minnene jeg har hatt, og endelig vil kunne skape et normalt, verdig liv hverken jeg og min familie noen gang har hatt. Det er målet.

Håper dere som leser dette nå forstår hvorfor jeg gjør dette. Alt som er skrevet her, er basert på fakta og personlige egenerfaringer, og er sagt i beste ærlige mening. Vi kan alle lære av våres feil og forbedre oss som personer. Ta ansvar for egne feil og gjør noe med dem. Vår egen skjebne er i våres egne hender. Vi former den fremtiden vi ønsker. Bli et bedre menneske! Det er det viktigste!

Skrevet av:

Helge Kvalheim

Kino og MacDonald-tur med venner

Nå er det over 3 måneder siden sist bloggen er blitt oppdatert og finpusset, så nå var det på høy tid å få gjort noe med dette :-) Et annet innlegg har blitt fjernet da det vekket en del sterke reaksjoner. Kritikken var berettet og tatt til følge, og er nå et glemt kapittel. Ettersom blogg i seg selv er som en personlig dagbok, innebærer det også at man kun skriver om personlige ting som opptar en, uten å kritisere bestemte personer. Slike ting får man ordne privat med den eller de det gjelder, ikke sant? Nok om det, nå over til noe hyggelig og koselig som skjedde idag :-)


Fem av oss hadde avtalt i forkant å dra på kino og spise ute på MacDonald. Selv pyntet jeg meg litt for anledningen da klokka var vel rundt 12-tiden. Tok meg god tid til å finne finklær og stase meg opp i lilla skjorte, svarte dongeribukser og svart frisyre. Er ikke det kult? Ikke lenge etter kledde jeg på meg og gikk ned til sentrum. Brukte mindre enn en time, og da var klokka fem på fire når jeg ankom Magnus Barfot. Der traff jeg Tommy, etterfulgt av Ingerid og bestevennen min Thomas. Silje kom litt senere nede på MacDonald ved Torgalmenningen.


I mellomtiden ordnet vi billettene til Harry Potter og Dødsmanitalerne, som er den syvende og siste filmen, delt i 2 deler. Første del gikk på kinoene, og var denne vi bestilte billetter til. Hadde en gratis-billett for meg selv og betalte billett for Silje mens vi ventet på at hun skulle komme, mens Thomas og Ingerid ordnet billetter selv. Tommy ville bare være med å spise, ettersom han hadde sett filmen i jula. Det hadde i grunnen jeg også, men syns var kul å se den igjen.


Rundt halv fem gikk vi 4 ned til MacDonald, men jeg var kort innom Narvesen i nærheten for å tippe lotto for lørdagen, så rett inn på MacDonald. Idet vi var i ferd med å bestille, kom endelig Silje :-) Vi ble veldig glade for at hun kom også, da vi alle nå var her. Kort etter var vi alt i gang med å bestille hamburger-meny. 3 av oss valgte vanlige hamburger-meny, mens jeg valgte kyllingburger med pommes frites og Cola Zero (p.g.a problem med litt høyt blodtrykk), mens de 2 andre var ikke særlig sultne. Vi satt oppe og spiste den deilige maten og pratet om alt mulig hyggelige og gøyale ting. En utelandsk mann var snill som hjalp oss å ta dette flotte bildet. Det syntes jeg var stas :-) Vi satt her en halv time, så gikk vi og handlet litt snop til kinoen på en Rimi-butikk i nærheten av fotball-puben. Nærmere 18.00 gikk vi inn på kinoen og frem til salen der Harry Potter-filmen skulle begynne. Var mange som forsatt hadde lyst å se Harry Potter, så det var bra vi hadde ordnet billettene i god tid, og fant gode sitteplasser slik at vi kunne nyte filmen fullt ut :-) Tommy gikk hjem etter å ha vært på MacDonald, siden han hadde sett filmen før..


Vi alle likte filmen veldig godt og har hatt en utrolig flott kveld! En flott avslutning på kvelden.


Skrevet av:
Helge Kvalheim