En ny begynnelse

Meg på det nye rommet mitt

Nå er det 2 år siden sist jeg skrev en personlig blogg og mye har skjedd siden da. Bare på 2 år har hele mitt og min gjenværende families liv blitt snudd voldsomt opp ned på hodet! Utenkelig er det å tenke på hva vi har blitt utsatt for kun på 2 år og hvilke prøvelser det har vært for oss 3, med flytting 2 ganger på rad i løpet av 2 år, i tillegg til hvordan vi måtte takle forholdene med Korona de 2 årene.

Alle husker nok greia med å flytte fra Minde. Den aggressive, kyniske nye husverten, som var storebror til den husverten vi hadde med å gjøre på Minde i mange år, fikk det dessverre som han ville, på sin helt desperate, hårreisende måte fortalt i bloggen for 2 år siden, der han brukte advokat og løgn for å oppnå det han ville, og FIKK det som han ville til slutt. En sutrede, gammel gubbe godt over 70 år med et ukontrollert sinne, 7 leiegårder på Bønes, egen familie og masse penger, og likevel skulle han på død og liv ha huset på Minde. Vel vel, han hadde jo rett på det han gjorde, men det er fremgangsmåten og de løgn han serverte, som er helt uakseptable! Skal forklare det.

I følge ham selv, var det hans datter som liksom skulle flytte inn i huset på Minde, men vi 3 har hatt anledning til å observere huset på avstand i senere tid når det ble ferdig pusset opp, og oppdaget at det var snakk om en hel familie, trolig en annen del av husvertens familie, som

kom til å flytte inn dit, så slik kunne det gå. Dessverre var han i sin fulle rett til å få det slik som han ville, og ingen av oss kunne gjøre noe med det, uansett hvor mye han løy for oss.

Men det vi reagerer veldig på, er hvor fryktelig desperat og arrogant han var i fremgangsmåten, og at man skulle kontakte hans advokat for å enten forsøke å komme i forhandlinger, eller for å gjøre det som husverten ønsket etter beste evne. I stedet for å være slik som hans yngre bror og forrige husvert var. Imøtekommende, og det gikk an å kontakte ham direkte hvis vi trengte hjelp med noe, eller usikkerhet eller uenighet om noe. Den husverten gikk det an å ha en saklig dialog med. Rake motsetningen til den nye, eldre broren. 

Det opplevdes som svært uvanlig og unormalt å prøve å få kontakt med nye husverten gjennom sin advokat, i stedet for å snakke direkte med husvert, men dette beviser også hva enkelte mennesker kan finne på å gjøre. Penger og makt har en tendelse til å forderve et menneskes sinn og sjel, og kan ødelegge en fullstendig. "Penger er roten til alt vondt", pleier man å si, og det stemmer nok veldig bra i dette tilfelle her. Glad vi ikke har noe mer med den personen å gjøre, og vedkommende vet veldig godt selv at hvis han prøver seg på noe sleipt, så får det alvorlige konsekvenser for den personen. Er han smart, så holder han fred og skjerper seg. Derimot håper vi på at at ikke andre blir ofre for den type husvert, for det er sannelig ikke verdt det. Man har rett på å bo trygt og stabilt. Det er enhvers menneskerett!

Nåvel, 2 år senere har vi ikke lenger noe med den fyren å gjøre og vi håper vi slipper å oppleve mer trøbbel med den personen. Samtidig håper vi at andre personer ikke blir ofre for denne husverten eller andre kalde husverter, som kun bryr seg om egne interesser, og som er villige til å gå ekstremt langt for å få det som de vil. Slike personer bør man få slippe å ha noe med å gjøre, og de burde aldri få lov til å drive på slik som de gjør, syns nå jeg! Nok om det.

Vakker solnedgang fra nytt bosted

Mens vi endelig var avsluttet vårt kapittel med denne nye husverten på Minde, stod vi ovenfor nye problemer i leiligheten vi leide i Indre Arna, som fortalt fra forrige blogg for 2 år siden.

Der skulle vi i følge leiekontrakten med Utleiemegleren, bo iallefall i 3 år. Slik ble det ikke, da eierne Erstad & Lekven kom med en unnskyldning om å pusse opp bygget, som allerede hadde vært pusset opp FØR vi flyttet inn der for knapt 1 1/2 år siden. Merkelig...

Vi ble også gode venner med en mannlig nabo, som hadde både kone og barn. 2 døtre og en sønn. Alle de, unntatt mannen, var skeptiske på oss 3 og forsøkte å skape problemer for oss, noe vi syntes var uforståelig da vi aldri hadde gjort dem noe galt. De var bodd på samme plass i 25 år. Mannen i familien var den eneste som kom på god fot med oss, som vi ble gode venner med i senere tid. Så hva skjedde?

For å gjøre en lang forklaring kort. Vi 3 var ikke de eneste som måtte flytte fra den leide leiligheten i industriområdet i Indre Arna. Det viste seg at familien vi var nabo med, som

hadde bodd der i 25 år, ble splittet via skilsmisse, og svindlet av selskapet Erstad & Lekven. Altså hadde selskapet bidratt til å splitte en familie som har holdt seg samlet i 25 år, i tillegg til å jage oss 3 ut på dør, lenge før leiekontrakten skulle opphøre! Temmelig brutalt ja, og i følge de kontraktene vi satt med som bevis, var det tydelige beviser på at selskapet, sammen med Utleiermegler, var opptredd ulovlig og uansvarlig, også i følge Leierboerforeningen som vi ble medlem i kort tid etter vi hadde flyttet inn der i industriområdet. Så i prinsippet kunne vi ha anket og gått til sak mot dem, men vi hadde ikke penger eller midler til det. I stedet hadde den mannlige naboen et personlig oppgjør med selskapet og Utleiemegler, og tok for seg den biten, også på vegne av oss. Tilbakemeldingen de fikk var ikke nådige, og forhåpentligvis har de fått seg en alvorlig lekse, og slutter å kødde sånn med folk, da det får alvorlige følger!

Å endelig ha fått muligheten til å kunne kjøpe egen bolig, har vist seg å være den aller beste løsningen, da leiemarkedet har blitt fryktelig uforutsigbar, ustabilt og desperat. Du vet aldri hva du får på leiemarkedet, og du risikerer å få en mektig og arrogant husvert, eller et uleieselskap som stort sett kan gjøre hva de vil og kaste deg ut, selv basert på falske premisser, og har du ikke penger, gode kontakter eller midler til å føre en sak på slikt, så taper du og i verste fall blir stående ute på gata, dessverre! Derfor blir mitt råd å sørge for alle tenkelige muligheter til å kunne få KJØPE seg egen bolig eller leilighet, i stedet for å leie, for å leie er sannelig ikke verdt det i hele tatt. Du vil ende opp som den store taperen til slutt. Du vinner mye mer på å kunne kjøpe enn å leie. Det tenker jeg nok sier seg selv, ikke sant?

En ny begynnelse

2 brødre som nærmer seg 50!

Den gode nyheten er at noen uker før vi måtte flytte ut fra industriområdet i Indre Arna, så fikk vi godkjent huslån fra Husbanken på 3 millioner kr!

Dermed kunne min bror og jeg sammen kjøpe et hus, med mor som leietaker, noe vi gjorde. Vi endte opp med en flott bolig i et rekkehus et annet sted i Indre Arna. Boligen i seg selv er veldig fin og har høy standard, stor balkong både oppe og nede. Noen elementer ikke helt slik som vi håpet på, og Indre Arna er ikke stedet vi ønsker å bo, men det viktigste er at vi bor trygt og godt. Vi sliter med å trives 100%, og det kommer vi nok ikke til å gjøre i Indre Arna, men vi har i det minste fått fred og ro. Det har vært overraskende stille og fredelig etter vi flyttet inn i den nye, kjøpte boligen vår, og vi har fått orden på veldig mye, for å gjøre det så behagelig og koselig som mulig, så det er vi veldig glad for.

Nå har vi bodd i nye boligen vår i vel 3 måneder allerede. Tiden går fort og det merkes. Vi har vært i stand til å tilpasse oss godt, men finner vår måte å takle de nye forholdene på. Det er ikke det at vi er misfornøye med boligen i seg selv. Boligen er veldig fin og har en flott standard, og skal ikke klage på den biten, men Indre Arna er virkelig ikke det stedet vi ønsker å bo, og vi hadde foretrukket å eie en vanlig enebolig, sånn litt på avstand fra andre folk, men vi var nødt til å gripe tak i den muligheten som dukket opp før vi måtte flytte ut fra forrige bolig.

Mammagullet vårt med rødt hår

Mange av kveldene går til at vi ser på film sammen eller hviler når vi er trøtt og slitne. Ellers driver jeg med data og ulike prosjekter på den, foruten å spille video spill feks. 

For meg fungerer mine hobbyer som en slags terapi og hjelper meg å gi styrke og vilje til å forsette videre. Mye har endret seg på bare 2 år. Korona først og fremst, men også det faktum at vi måtte flytte 2 ganger på 2 år, og da blir man veldig slitne og lei. Kroppen vår trenger ro nå.

Å komme seg til normalen etter Korona-smitte

I midten av Juli måned ble vi 3 smittet av Korona for første gang. Det begynte med hva vi trodde var vanlig influensa. Mor fikk først, så jeg og min bror rett etterpå. Tok til og med Covid selvtest på meg, og prøven viste 2 røde streker, som bekreftet Korona smitte. Men jeg mistenkte det allerede da jeg først hadde feber på 38 grader, så gikk det plutselig ned til 36, noe som er uvanlig. Bare Korona kunne gjøre noe slikt, og det var det vi ble smittet av.

Takk og pris hadde vi 3 tatt 3 vaksiner. Mor og jeg hadde tatt 3 vaksiner, mens min bror bare 2, så han var noe dårligere enn oss og litt lengre, men ingen av oss havnet på sykehus og vi kom oss raskt til hektene igjen. Derimot er det en del ettervirkninger vi forsatt sliter med.

De typiske ettervirkningene vi sliter med er utmattelse, kortpusthet eller tungpusthet og tetthet i brystkassen. Personlig har jeg også opplevd at stemmen min har blitt påvirket og delvis skadet som følge av ettervirkningene av Korona. Nå er det ikke slik at jeg noensinne har kunne synge feks, men jeg pleide å få til å synge med den stemmen jeg alltid har hatt. Nå i senere tid er det som om jeg STREVER med å få ut lydene av stemmen min. Så det er tydelig at noe har endret seg sammen med ettervirkningene. Blir også fortere sliten og trett i forhold til hva jeg pleide å bli. Tror nok også at min mor og bror har det mye på samme måte de også.

Vi gjør det beste vi kan utav situasjonen som er og holder oss sammen, hjelper og støtter hverandre alt vi kan. Det er bare oss 3 og vi er alt for hverandre, så vi tar vare på hverandre. Med tiden til hjelp, vil vi nok bli bedre og friskere av Korona. Tar en dag om gangen.

Om livet, fortid og fremtid

Når jeg har det tankeutrykkende fjeset

Enkelte dager er mer stille enn andre dager, og da hender det gjerne at jeg reflekterer mye over ting som har vært. Ting som kunne vært annerledes. Som nevnt tidligere, svært mye har endret seg for oss 3 i løpet av bare 2 år. Korona og flytting, min brors psykiske helse (han er mer stabil nå da), såvel som min mors og min helse. Mange forskjellige forhold vi har vært nødt til å takle, og ellers forhold som fulgte med i tillegg.

Må ærlig talt erkjenne at jeg er ikke lenger den samme personen jeg pleide å være, på godt og vondt. Jeg er forhåpentligvis blitt et mye bedre menneske på omtrent alle tenkelige måter, men jeg er også blitt mye mer alvorlig og er mer bekymret over mitt eget liv, helse og usikker på egen fremtid. Ting jeg gjerne tok for gitt når jeg var 20 år yngre. Det er rart å tenke på hvordan ens liv kan bli snudd helt opp ned på hodet, og det bare på disse siste 2 årene! Pleide aldri å være så redd for egen liv og fremtid. Har alltid vært sterk og veldig optimistisk, men jeg har sett hva de 2 siste årene har bragt med seg, og hvordan det har påvirket både min familie og meg selv, og hvor vi står den dag i dag.

Nå tenker du sikker om jeg savner den gamle jobben min jeg hadde? Ja, jeg gjør faktisk det. Det skal jeg ærlig innrømme. Mye som var bra, men også en del som var dårlig. Savner den gamle, gode gjengen som var og da jeg leverte frukt. Det var en god tid. Mange minner...

I dag ville jeg grått over mange av dem, for de gjør sterk inntrykk på meg. Mange av de gode har sluttet, mens noen har dødd som betydde mye for meg som en god venn. De hjalp meg i en tid der jeg trengte hjelp. Det vil jeg aldri glemme, og det vil jeg bære på videre i livet mitt. Det er slike ting jeg aldri kommer til å glemme. Skulle ønsket jeg kunne fortelle dem som har gått bort hva de har betydd for meg, og hvor betydningsfulle de var, og at de er dypt savnet.

Jeg nærmer meg 50, så det er bare 3 år igjen til jeg blir det. Det får en til å tenke veldig mye på alt som har vært, og alt som KUNNE ha vært, og ikke minst mer og mer på fremtiden. Har alltid sett mot fremtiden med håp, drømmer og forventninger. Alltid pleid å være veldig optimistisk av meg. Men nå er jeg mer redd og usikker enn noen gang før, og er til og med redd for hva som skal skje dagen etter i dag. Er redd for å dø, men jeg er også blitt minst like redd for å forsette å leve i usikkerhet om hva som skjer videre. For jeg har aldri personlig vært så redd og usikker på mitt eget liv og fremtid. Mitt liv har aldri vært glamorøst eller så veldig lykkelig, som mange av dere nok har hatt det. Mange av mine venner, både hørselshemmede og døve, såvel som hørende, har vært veldig heldige med å kunne gifte seg, få barn, etablere seg en stabil og flott familie, ha et yrke som gir god økonomi og muligheter, og en ellers noe lite bekymringsfullt hverdag. Høres litt ut som paradis, men disse av dere er heldige slik, og det er vel så unt. Men selv om jeg er veldig glad på mine venners vegne over at de har en fast livspartner, barn, stabil økonomi og en jobb å gå til, så er jeg trist på egne vegne, for det er slike ting jeg i et annet liv hadde ville ønsket meg, men som jeg vet jeg aldri kommer til å få.

Blir opprørt når noen sier til meg "du vil finne noen en dag" og de ting som følger med. Det er altfor lettvint å si slike ting og det blir så overfladisk, for det fungerer ikke så lett som man tror. Problemet er at mange mennesker i dag tenker stort sett bare på seg selv og setter egne interesser foran alt annet. Hadde folk flest tenkt mer på andre enn seg selv, så hadde vi ikke en gang hatt denne praten. Da hadde det ikke vært nødvendig å understreke viktigheten av å vise empati for andre, og å våge å sette seg selv litt til side. Å inkludere andre enn seg selv.

Er så mye jeg ønsker for meg selv, for i et annet liv ville jeg trolig hatt både en livspartner, barn, en stabil familie, god økonomi, helse og jobb. Slik er det dessverre ikke og en normal barndom og ungdomstid har jeg aldri hatt. Jeg er født med en liten hjerneskade i tillegg til hørselen 3 uker for tidlig under keisersnitt. Den er relativ liten, men den er der, og jeg må leve med det resten av livet. Det er en permanent skade, som ikke lar seg reparere. På mange måter har jeg tilpasset meg det handikappet etter beste evne, og på de aller fleste måter, fungerer jeg like godt som du og meg, også i sosiale sammenheng. Likevel er det noen områder der jeg vil trenge litt ekstra hjelp, som på det matematiske og en del huslige forhold, som å vaske klær og ha oversikt over omfattende dokumenter. Kompliserte ting vil jeg trenge en del hjelp med, men jeg er heldigvis ikke alene om slikt. Finnes de som har det mye verre.

Noen ganger når jeg er ute og vandrer for meg selv, kan det hende jeg ser barn som leker og koser seg med sitt, og deres foreldre som er sammen med dem. Noen av dem har kanskje til og med et nyfødt barn som de duller med og gir masse kjærlighet. Selv blir jeg veldig rørt av bare å se slike ting. Uskyldheten og livsgleden i barna, og lykken foreldrene føler ved å dele den gleden sammen med sine barn. Når jeg møter blikket deres, smiler jeg varmt, men skjuler min egen tristhet. Tristhet fordi det er et sånt liv jeg alltid har ønsket meg. Å føle meg komplett og vellykket. I et annet liv hadde det nok vært tilfelle, men dessverre ikke i det livet jeg lever.

Så jeg har lært meg å leve med det jeg har på godt og vondt, godtatt det som har vært og fokuserer på livet mitt fremover så godt jeg kan, dag for dag. Mer enn det kan jeg ikke gjøre, så får resten gå av seg selv slik skjebnen vil det. For det som skjer, det skjer når det skjer, om det er meningen. Jeg råder ikke over naturkreftene. Det er det neppe ingen av oss som gjør.

Men ikke alt er negativt. Det finnes gode ting også. Når man tenker på det, er ikke verden så ulik den som vi ble født og vokste opp i. Eneste som er annerledes er folk, holdninger, tanker, følelser, ideer, metoder og teknologi. Ellers er verden det samme som det alltid har vært. Det er slik jeg faktisk ser det, og det er vel faktisk også slik det er også, hvis man tenker på det.

Før jeg avslutter kan jeg fortelle at det er gode dager der vi bor også. Det er noen av naboene som er veldig hyggelige, som har noen små gutter som liker å fiske med faren deres. De fisker ofte makrell i elven på Øyrane Torg, og min mor gir dem penger som takk for makrell. Det syns jeg er veldig koselig og hyggelig! Det varmer å se sånn sjelden godhet. Det er fine små, blide gutter som elsker å fiske og er veldig gavmilde og takknemlige, likeså deres foreldre.

I tillegg har jeg en ny og god seng jeg sover godt i om nettene. Den andre var gammel og noe vondt å ligge på, og litt vel for stort. Nå har jeg en veldig behagelig seng, og ettersom jeg nå avslutter denne bloggen for denne gangen, midt på natten, er det på tide for meg å legge meg under dyna i den nye, gode sengen min for å sove. Tusen takk for at du leser denne bloggen.

Vi sees i en ny blogg ved en senere anledning, så følg med.

Skrevet av

Helge Kvalheim