En kort tid tilbake nevnte jeg på Facebook og via en videoblogg om hvorfor jeg velger å forlate det Bergenske døvemiljøet for godt. Videoen som er lagt ut på min YouTube-side er kanskje ikke like enkelt å forstå for alle, så derfor prøver jeg å skrive en skriftlig blogg om denne situasjonen.
Å skrive om et avskjed med det
Bergenske døvemiljøet er ikke lett, og mange følelser er involvert
i en slik avgjørelse. Det er viktig å forstå at avgjørelsen min
har vært nøye gjennomtenkt i flere år og mye basert på min
kunnskap om døvemiljøet i Bergen og egne erfaringer med miljøet på
godt og vondt. Gode minner tar jeg med meg videre i livet, mens de
vonde minnene begraver jeg for godt.
Uten å repetere meg selv, vet de
fleste av dere hva jeg og min gjenværende familie har vært gjennom
de siste 13 årene av vårt liv. Tapet av 3 brødre, en søster som
valgte å skyve sin familie vekk av uforklarlige årsaker, en del
venner som trakk seg bort man trodde var ekte venner og vår intense
kamp for å skape et normalt og verdig liv for oss selv. Et liv vi
aldri har hatt. Livet går videre ja, men savn og minner blir igjen.
Iblant tærer de på sjelen, andre ganger er de til hjelp for oss.
Hvor prøver jeg så å gå hen med alt
dette? Jo, nå er det vel på tide å komme til sakens kjerne.
I nesten 30 år har jeg vært født og
oppvokst i Bergen. Egentlig utenfor Bergen, men vokst opp i Bergen i
forbindelse med skolegang og arbeid, som de fleste av oss vet fra
tidligere. I tillegg er jeg eneste tunghørte i en hørende
familie og mestrer tegnspråk fordi jeg vokste opp store deler av
barndommen og ungdomstiden min på internat og gikk på skoler som
Hunstad og Bjørkåsen VGS. (I bloggen min «Aldri hatt en normalt
barndom» står det veldig mye om hvordan livet mitt og familiens har
vært, hva som har skjedd og hvordan hverdagen har vært for oss frem
til idag. For å få tilgang til den bloggen, må
du altså legge ved din epost-adresse for å få tilgang, for den
bloggen er nemlig privatisert.)
Utenom døvblinde, er det 2
forskjellige typer døve grupper i et døvemiljø. Nå vet jeg ikke
hvordan døvemiljøet er f.eks i Oslo, Trondheim, Stavanger osv, men
vet at døvemiljøet er forskjellig fra by til by, og fokuserer her
på problemet med døvemiljøet i Bergen. Altså vi har den ene
gruppen døve som KUN er vant å være sammen med døve. De har som
oftest det problemet å inkludere andre typer mennesker enn bare
døve, og har fryktelig lett for å bare fokusere på seg selv, sine
problemer og egne interesser. Fleste av dem har også store problemer
med å rose og gi andre typer mennesker komplimenter for
gode ting de eventuelt har gjort eller sagt, og så har vi dette med ryktespredninger.
Når de føler de ikke har noe fornuftig og meningsfullt å gjøre på, velger de å bruke tid på
å skape feilaktige rykter om andre, og danner seg en egen tolkning av ting som er sant, hvor
deres versjon av tolkningen blir feilaktige og misforstått. Av og til er det sikkert bare ren
misforståelse, mens ofte er det inntrykk av sjalusi og misunnelse at
ryktene kan oppleves å være med hensikt, for å prøve å svekke
den/dem det gjelder. Det er mange eksempler på ryktespredning. Det
kan være at 2 kjente personer kan ha blitt kjærester og er sammen,
men ønsker ikke å gå ut med den informasjonen, så er det
plutselig noen døve som kanskje har sett dem snakke mye sammen,
og tolker det som at de er kjærester FØR paret selv har valgt å
fortelle om det eller tie. Dermed har man ødelagt mye med å spre
rykter og danne seg feiltolkninger. Man kan vel si at det er mangel
på innsikt og rett perspektiv. Det finnes selvsagt rene hørende
miljøer som bare fokuserer på sin egen gruppe også, som gjør de
samme feilene. Mye går på holdning, overfladisk lettvint livstil
med mangel på dypsindig livserfaring og modenhet i måten å være
en voksen, intelligent person. Mange døve som kun er vant å være
sammen med døve, innser som regel ikke at de ikke bare skader andre
med sine dumheter, men ødelegger døvemiljøet som er en viktig
minoritetsgruppe. Hva skjer med døvemiljøet hvis de forsetter å
gjøre slikt, og folk blir så lei av å respektere miljøet at
døvemiljøet til slutt ender opp med å stå alene? Hva da? Det er
en viktig tankekors, og alle kan selv gjøre noe med det for at ting
skal bli bedre. Se sine egne feil.
Den andre gruppen døve (utenom
døvblinde o.l), som er vant med å være sammen med ulike grupper
mennesker som hørende, tunghørte, handikappede og alle andre
folkegrupper enn bare døve, har som regel den evnen av at de ser
ting i et langt bredere perspektiv og med mye større klarhet enn
døve som kun er vant å være sammen med døve. Evnen til å forstå
ting, å tolke ting riktig og måten de er ovenfor andre mennesker er
gjerne også langt mye bedre, fordi disse er mer åpne ovenfor andre
mennesker og mye mer imøtekommende. De ser som regel livet slik det
virkelig er, og danner seg ikke egne tolkninger. De er realistiske og
ser tingene for det de er. Det er den generelle oppfatningen av disse
2 ulike grupper døve. Selvsagt er mye inviduelt fra person til
person, men dette er den generelle oppfatningen, og er også en
erfaring jeg selv har opplevd.
Mange ganger tidligere har jeg prøvd å
delta i ulike arrangementer og aktiviteter døvemiljøet i Bergen har
prøvd å arrangere. Selv om det har vært veldig hyggelig å kunne
være med på dem, har jeg alltid personlig sittet med en
følelse av at jeg ble oversett og ikke opplevde å være viktig.
Det kunne gå de første 5 minuttene å prate med meg sammen med døve som er sterkt knyttet til døvemiljøet (som regel er døve som kun er vant å være med døve), og etterpå opplevdes det som om jeg aldri hadde vært der. Ble som en «flue på veggen» og i slike øyeblikk hadde jeg en følelse av at jeg ikke burde være tilstede. At jeg var på feil sted og burde vært et annet sted. Samme opplevelsen hadde jeg ofte også med slike døve når det kom til positive, spennende og dyktige ting f.eks jeg selv hadde gjort eller sagt. Det kunne være noe fantastisk jeg hadde skrevet om, eller en video jeg f.eks kan ha gjort, eller rett og slett flotte bilder jeg har tatt. F.eks da hadde det jo vært veldig hyggelig og naturlig at man hadde vist interesse og oppmuntring ved å si ting som «Fantastiske bilder du har tatt! Forsett med det!» eller «Fantastisk det du skrev! Støtter deg i det du skrev!» og slike ting, på samme måte som jeg er flink å gjøre det ovenfor andre jeg har et godt forhold til, og som jeg syns er veldig flink med ting de selv liker. Det er vanlig ren høflighet og er tegn på respekt. Man trenger ikke å være venn for å vise sånn respekt og høflighet, selv om det selvsagt er en bonus, men det handler om å vise medmenneskelighet. Å være et ekte menneske handler faktisk om å sette seg selv til side og bry seg om andre. Vise omtanke og ikke minst respekt. Vil man ha respekt, må man fortjene respekt. Så enkelt er det.
I tillegg til disse tingene har jeg
også opplevd å bli misforstått og feiltolket som person, fordi
mange av de døve som kun er vant å være med døve, kjenner ikke
den personen jeg er idag. De kjenner kun den lille gutten jeg en gang
var på barne og ungdomskolen. Eksempler er gjerne når jeg sier en
mening om et tema, skriver om det eller f.eks skifter profilbilde på
Facebook (noe de fleste faktisk gjør, og som er helt vanlig) eller
skaper en viktig debatt, har jeg ofte blitt møtt med kritikk og
misforståelser. Noen døve gikk så langt med å misforstå
fullstendig at de nærmest truet meg med å sette meg i dårlig lys og
forlangte at jeg fjernte ditt og datt. Det gav meg et inntrykk av at en god del av de døve, som kun er
vant å være med de døve, at de ikke ville akseptere fakta og prøvde også i enkelte situasjoner
å bortforklare ting. Et tydelig eksempel på dette var da jeg hadde problem med en person og ønsket
å stille denne personen til ansvar. Skrev et innlegg om hva som hadde skjedd uten å bruke
bilde og navn, men basert på faktiske hendelser. En god del i
døvemiljøet av disse som kun holder seg til de døve (for det
meste), var ikke sen med å velge side, og disse valgte selvsagt å
forsvare personen jeg ville stille til ansvar. Disse forlangte også
at jeg måtte fjerne det kritiserte innlegget (som ble fjernet før
jul 2010) gjennom å drive en slags egen krig mot meg slik de
reagerte ovenfor meg. Noe av deres reaksjoner var av gode grunner,
andre var mer som et inntrykk av at de egentlig fryktet meg, trolig
fordi de innerst inne egentlig innser at mye av det jeg hadde sagt,
faktisk var riktig. Personlig tør jeg å stå for mine meninger, vet
hva jeg vil, og jeg klarer å føre saklige diskusjoner og har ikke
problemer med å fremlegge beviser og fakta når det gjelder. Værste
man kan gjøre er å undervurdere en person.
Når jeg sier disse tingene, er det
ikke for å angripe bestemte personer, men for å vise at det er
mulig å gjøre noe med egne feil, ta ansvar for dem og rette opp
feilene og gjøre det man kan for at de ikke skjer igjen. I en
minoritetsgruppe som døvemiljøet i Bergen, er det spesielt viktig
at miljøet blir godt tatt vare på, men det er heller ingen fremtid
i å stenge andre folkegrupper ute og kun fokusere på at miljøet
bare liksom KUN skal være for de døve. Miljøet skal også være
for både tunghørte, hørende, handikappede, folk fra forskjellige
land med ulike kulturer og religion, hvor alle til felles kan tegnspråk og
bruker det i miljøet. Det sier seg selv at å bare fokusere på sin
egen gruppe, bare kritisere, syte, klage, skape falske rykter og
ødelegge for andre, vil føre til at det som er igjen av døvemiljøet
i Bergen, til slutt vil bli så ødelagt at fornuftige imøtekommende
folk snur ryggen til miljøet, at disse ender opp med å stå helt
alene, og det er ingen god følelse. Ved å ødelegge for andre,
ødelegger man mye for seg selv og sin egen fremtid også. Tenk på
det!
Etter så mange ganger og år med å
håpe på at de døve, som bare er vant med å være med døve, ville klare å innse dette og forbedre
døvemiljøet i Bergen, har jeg gitt opp håpet og troen, og har sett
meg veldig lei av å oppleve å bli behandlet som søppel,
feiltolket, feilvurdert og kritisert for ulike ting bare fordi de
ikke vet hvem jeg er som person, og er også lei av å se andre gode
personer få samme behandling. Det er ikke riktig, og det skader bare
andre like mye som man skader selve døvemiljøet i Bergen, som nevnt
allerede 2 ganger i bloggen. En annen ting etter all det helvete jeg
og min familie har vært utsatt for de siste 13 årene av vårt liv,
så trives jeg heller ikke lenger særlig godt i Bergen. Nå
forbereder jeg mitt siste år på arbeidsplassen jeg har jobbet for i
snart 11 år, og har planer om å flytte utenfor
Bergen sammen med min gjenværende familie. Disse forsterker grunnene
mine til å forlate døvemiljøet i Bergen for godt. De jeg kommer
til å fokusere på nå er mine nære venner som både er døve,
tunghørte og hørende, men som samtidig fokuserer på ulike typer
mennesker enn bare egne grupper, slik for mange i døvemiljøet av de
døve kun fokuserer på de døve. Disse nære vennene holder jeg meg
til, i tillegg til familien min, enkelt og greit. Døve som kun
fokuserer på døve, personer som bare er negative på alle tenkelige
måter som er kommet frem i dette innlegget, syns jeg ikke er verdt å
kaste bort tid og krefter på. De sier jeg bare «takk og farvel,
og lykke til videre!».
Før fellesferien for sommeren 2011
begynner, har jeg tenkt å møte opp på en siste arrangement gjort
av døvemiljøet, forhåpentligvis i Døvesenteret i forbindelse med
en sommeravslutning. Det er da mitt håp om at dette vil være en
perfekt anledning for meg til å ta avskjed med døvemiljøet for
godt, begrave det som har vært og ivareta iallefall de gode minnene
jeg har hatt, og endelig vil kunne skape et normalt, verdig liv
hverken jeg og min familie noen gang har hatt. Det er målet.
Håper dere som leser dette nå forstår
hvorfor jeg gjør dette. Alt som er skrevet her, er basert på fakta
og personlige egenerfaringer, og er sagt i beste ærlige mening. Vi
kan alle lære av våres feil og forbedre oss som personer. Ta ansvar
for egne feil og gjør noe med dem. Vår egen skjebne er i våres
egne hender. Vi former den fremtiden vi ønsker. Bli et bedre
menneske! Det er det viktigste!
Skrevet av:
Helge Kvalheim
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar