Frykt for fremtiden

Meg ute ved Osevatn med mor og bror

To år har gått siden jeg skrev en personlig blogg. Ikke alt har vært like positivt siden mor, bror og jeg flyttet inn i Vollavegen i Indre Arna. Vi forhindret at vi havnet på gatene eller måtte kjempe for å leie et nytt hjem. I det minste eier vi en egen bolig, men det er ikke en bolig vi ønsker så veldig, og iallefall ikke i Indre Arna. Vi har ønsket ting annerledes, men har måtte tilpasse oss så godt vi kan.

I denne bloggen skal jeg fortelle hvor iallefall jeg står i alt dette, og mine tanker om fremtiden. Nå er vi godt inne i 2024, og mye har skjedd siden sommeren 2022 da vi flyttet inn i egen bolig.

Siden september 2023, fikk jeg diagnosen mild diabetes 2. Måtte begynne på metformin tabletter. En for dagen. Siden da har jeg lært meg å leve med sykdommen og er nøye med å ikke innta så mye sukker. Unngår sukker så mye jeg kan, og det har gått ganske bra. Litt vemodig å få det i en alder av 48, og er nå 49 og nærmer meg 50. Til tross for diabetes, så er jeg i relativ ganske fin form og helsen i det store og det hele er bra, om enn ikke helt som før.

Pent i Vollavegen tross mistrivsel

Fysisk er en ting, noe annet det psykiske. Personlig har jeg gått igjennom det jeg oppfatter som store endringer med meg selv, spesielt helsemessig. Jeg fremstår som mye mer sliten og utbrent i forhold til tidligere, og kjenner på egen kropp hvordan mistrivsel, ensomhet, følelsen av isolasjon og frykt for å miste de man har rundt seg, påvirker både psyken og kroppen.

For jeg sover ikke like godt om nettene lenger. Tanker og følelser svirrer i hodet fra tid til annen. Mulig jeg er kommet i overgangsalderen? Det er ikke usannsynlig. Svettetokter i nakken og pannen, uroligheter i kroppen. Nervebyger er et begrep noen bruker om hvordan nervene kan herje i kroppen nå og da. Skal innrømme at jeg grubler og bekymrer meg mye. Mye er basert på 4 tøffe år med flytting, Covid, ubehagelige situasjoner og hvordan man føler det nå. Alt dette har utviklet seg til en frykt for fremtiden. Det er veldig ubehagelig å ha den følelsen. Redselen for hva som kan skje i neste øyeblikk. Er det noe jeg selv har lært gjennom årenes løp, er det hvor uforutsigbar og brutal livet kan være. I ene øyeblikket er alt fred, kjærlighet og harmoni. I neste øyeblikk kan alt det gode ha blitt snudd opp ned på hodet til noe vondt. Og livet er for kort. Altfor kort til å la det gå til spille. Derfor så utrolig viktig å verdsette hvert viktige, minneverdige øyeblikk og gjøre det beste ut av dem med de man er glad i. Aldri ta ting for gitt. Leve i øyeblikket, for man vet aldri hvor lenge man har det gode øyeblikket.

Mor, bror og jeg i familien som er igjen

Tiden har gått fort og vi er godt inne i 2024. Det markerer 2 år i nye boligen. Ingen av oss 3 trives særlig godt, men gjør det beste ut av situasjonen og håper på muligheter til å flytte til noe vi 3 kan trives i og endelig slå oss til ro. Lov å håpe og alt kan skje. Ingen vet hva morgendagen bringer.

I sommer, juli måned, skjedde det noe dramatisk som har preget meg en god del. Min bror havnet på sykehus for 4 dager med bukspytt-betennelse og en cyste i ene nyren. Han var på grensen til nyresvikt og det kunne koste ham livet sitt! Han måtte også begynne på insulin-sprøyte mot sukkersyke. I grunn og bunn var han svært heldig, og satser nå på at han er på bedringens vei, noe både jeg og mor er svært takknemlige for. Juli har vært en smertefull måned.

Osevatn er et fint sted om sommeren

Apropos juli. Har måtte skaffe meg ny mobil da batteriet på min 5 år gamle Huawei 2019, døde ut og var på tide med en ny mobil. Løsningen ble en mye bedre mobil enn Huawei. En Xiaomi Redmi 13c mobil fra Beijing i Kina. Samme bruker grensesnitt som Huawei. Enkelt å bruke.

Er spesielt fornøyd med at den har en trippel KI kamera basert på Kunstig Intelligens. Front kamera er på hele 50Mpx, noe som er sinnsykt bra for en mobil kamera! Batteri kapasiteten er svært bra, på 5000mhva eller hva det heter nå, så er svært godt fornøyd med mobilen.

Feks tok jeg dette flotte bildet ute i Osevatn mor, bror og jeg var i juli. Bildet var lett redigert med Google Foto sitt KI opplegg. Resultatet var forbløffende! Sylskarpe og fargerike bilder!

Osevatn er et flott sted om sommeren, langt inne i Indre Arna. Sist gang jeg var der, var da mine 3 brødre levde. Min bror Henrik bodde sammen med en flott dame med to barn den gang der ute, og vi var ofte ute og fisket der og nøt naturen, de gangene jeg var på besøk hos ham.

Stedet vekker minner etter alle årene. Jeg hadde nesten glemt stedet, så jeg ble litt overveldet av følelser. Det ble mor og bror også, men samtidig var det likevel flott å se stedet igjen, på godt og vondt. Det er virkelig fint der ute og det er verdt å ta turen innover om sommeren.

Dette ble en kort blogg for denne gangen. Kort fortalt har ting vært mye opp og ned. Kanskje mest ned, men noe lyspunkter har det vært også. Til tross for frykten for fremtiden, vet jeg at jeg står ikke alene. Så lenge jeg har de jeg er glad i, rundt meg, familien såvel som nære venner, så føler jeg meg trygg og svært takknemlig for det. For alene er jeg veldig sårbar og redd, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan klare meg. Derfor så takknemlig for de jeg har i livet mitt. Dere vet hvem dere er, for det er disse av dere jeg er så inderlig glad i.

Lover at neste blogg skal være mer innholdsrikt og mer positivt å lese. Savner å gå turer igjen, så kanskje se på muligheten til å få noe flotte bilder et annet sted? Min store drøm er å oppleve midnattsola i både Lofoten og Senja. Vært min drøm lenge og er det enda. Så håper en dag å kunne oppleve det mens jeg forsatt lever og er såpass frisk nok til å oppleve slikt.

Det var alt for denne gang. Håper du likte å lese bloggen min.

Skrevet av

Helge Kvalheim (HKvalhe), Norway