Frykt for fremtiden

Meg ute ved Osevatn med mor og bror

To år har gått siden jeg skrev en personlig blogg. Ikke alt har vært like positivt siden mor, bror og jeg flyttet inn i Vollavegen i Indre Arna. Vi forhindret at vi havnet på gatene eller måtte kjempe for å leie et nytt hjem. I det minste eier vi en egen bolig, men det er ikke en bolig vi ønsker så veldig, og iallefall ikke i Indre Arna. Vi har ønsket ting annerledes, men har måtte tilpasse oss så godt vi kan.

I denne bloggen skal jeg fortelle hvor iallefall jeg står i alt dette, og mine tanker om fremtiden. Nå er vi godt inne i 2024, og mye har skjedd siden sommeren 2022 da vi flyttet inn i egen bolig.

Siden september 2023, fikk jeg diagnosen mild diabetes 2. Måtte begynne på metformin tabletter. En for dagen. Siden da har jeg lært meg å leve med sykdommen og er nøye med å ikke innta så mye sukker. Unngår sukker så mye jeg kan, og det har gått ganske bra. Litt vemodig å få det i en alder av 48, og er nå 49 og nærmer meg 50. Til tross for diabetes, så er jeg i relativ ganske fin form og helsen i det store og det hele er bra, om enn ikke helt som før.

Pent i Vollavegen tross mistrivsel

Fysisk er en ting, noe annet det psykiske. Personlig har jeg gått igjennom det jeg oppfatter som store endringer med meg selv, spesielt helsemessig. Jeg fremstår som mye mer sliten og utbrent i forhold til tidligere, og kjenner på egen kropp hvordan mistrivsel, ensomhet, følelsen av isolasjon og frykt for å miste de man har rundt seg, påvirker både psyken og kroppen.

For jeg sover ikke like godt om nettene lenger. Tanker og følelser svirrer i hodet fra tid til annen. Mulig jeg er kommet i overgangsalderen? Det er ikke usannsynlig. Svettetokter i nakken og pannen, uroligheter i kroppen. Nervebyger er et begrep noen bruker om hvordan nervene kan herje i kroppen nå og da. Skal innrømme at jeg grubler og bekymrer meg mye. Mye er basert på 4 tøffe år med flytting, Covid, ubehagelige situasjoner og hvordan man føler det nå. Alt dette har utviklet seg til en frykt for fremtiden. Det er veldig ubehagelig å ha den følelsen. Redselen for hva som kan skje i neste øyeblikk. Er det noe jeg selv har lært gjennom årenes løp, er det hvor uforutsigbar og brutal livet kan være. I ene øyeblikket er alt fred, kjærlighet og harmoni. I neste øyeblikk kan alt det gode ha blitt snudd opp ned på hodet til noe vondt. Og livet er for kort. Altfor kort til å la det gå til spille. Derfor så utrolig viktig å verdsette hvert viktige, minneverdige øyeblikk og gjøre det beste ut av dem med de man er glad i. Aldri ta ting for gitt. Leve i øyeblikket, for man vet aldri hvor lenge man har det gode øyeblikket.

Mor, bror og jeg i familien som er igjen

Tiden har gått fort og vi er godt inne i 2024. Det markerer 2 år i nye boligen. Ingen av oss 3 trives særlig godt, men gjør det beste ut av situasjonen og håper på muligheter til å flytte til noe vi 3 kan trives i og endelig slå oss til ro. Lov å håpe og alt kan skje. Ingen vet hva morgendagen bringer.

I sommer, juli måned, skjedde det noe dramatisk som har preget meg en god del. Min bror havnet på sykehus for 4 dager med bukspytt-betennelse og en cyste i ene nyren. Han var på grensen til nyresvikt og det kunne koste ham livet sitt! Han måtte også begynne på insulin-sprøyte mot sukkersyke. I grunn og bunn var han svært heldig, og satser nå på at han er på bedringens vei, noe både jeg og mor er svært takknemlige for. Juli har vært en smertefull måned.

Osevatn er et fint sted om sommeren

Apropos juli. Har måtte skaffe meg ny mobil da batteriet på min 5 år gamle Huawei 2019, døde ut og var på tide med en ny mobil. Løsningen ble en mye bedre mobil enn Huawei. En Xiaomi Redmi 13c mobil fra Beijing i Kina. Samme bruker grensesnitt som Huawei. Enkelt å bruke.

Er spesielt fornøyd med at den har en trippel KI kamera basert på Kunstig Intelligens. Front kamera er på hele 50Mpx, noe som er sinnsykt bra for en mobil kamera! Batteri kapasiteten er svært bra, på 5000mhva eller hva det heter nå, så er svært godt fornøyd med mobilen.

Feks tok jeg dette flotte bildet ute i Osevatn mor, bror og jeg var i juli. Bildet var lett redigert med Google Foto sitt KI opplegg. Resultatet var forbløffende! Sylskarpe og fargerike bilder!

Osevatn er et flott sted om sommeren, langt inne i Indre Arna. Sist gang jeg var der, var da mine 3 brødre levde. Min bror Henrik bodde sammen med en flott dame med to barn den gang der ute, og vi var ofte ute og fisket der og nøt naturen, de gangene jeg var på besøk hos ham.

Stedet vekker minner etter alle årene. Jeg hadde nesten glemt stedet, så jeg ble litt overveldet av følelser. Det ble mor og bror også, men samtidig var det likevel flott å se stedet igjen, på godt og vondt. Det er virkelig fint der ute og det er verdt å ta turen innover om sommeren.

Dette ble en kort blogg for denne gangen. Kort fortalt har ting vært mye opp og ned. Kanskje mest ned, men noe lyspunkter har det vært også. Til tross for frykten for fremtiden, vet jeg at jeg står ikke alene. Så lenge jeg har de jeg er glad i, rundt meg, familien såvel som nære venner, så føler jeg meg trygg og svært takknemlig for det. For alene er jeg veldig sårbar og redd, og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan klare meg. Derfor så takknemlig for de jeg har i livet mitt. Dere vet hvem dere er, for det er disse av dere jeg er så inderlig glad i.

Lover at neste blogg skal være mer innholdsrikt og mer positivt å lese. Savner å gå turer igjen, så kanskje se på muligheten til å få noe flotte bilder et annet sted? Min store drøm er å oppleve midnattsola i både Lofoten og Senja. Vært min drøm lenge og er det enda. Så håper en dag å kunne oppleve det mens jeg forsatt lever og er såpass frisk nok til å oppleve slikt.

Det var alt for denne gang. Håper du likte å lese bloggen min.

Skrevet av

Helge Kvalheim (HKvalhe), Norway

En ny begynnelse

Meg på det nye rommet mitt

Nå er det 2 år siden sist jeg skrev en personlig blogg og mye har skjedd siden da. Bare på 2 år har hele mitt og min gjenværende families liv blitt snudd voldsomt opp ned på hodet! Utenkelig er det å tenke på hva vi har blitt utsatt for kun på 2 år og hvilke prøvelser det har vært for oss 3, med flytting 2 ganger på rad i løpet av 2 år, i tillegg til hvordan vi måtte takle forholdene med Korona de 2 årene.

Alle husker nok greia med å flytte fra Minde. Den aggressive, kyniske nye husverten, som var storebror til den husverten vi hadde med å gjøre på Minde i mange år, fikk det dessverre som han ville, på sin helt desperate, hårreisende måte fortalt i bloggen for 2 år siden, der han brukte advokat og løgn for å oppnå det han ville, og FIKK det som han ville til slutt. En sutrede, gammel gubbe godt over 70 år med et ukontrollert sinne, 7 leiegårder på Bønes, egen familie og masse penger, og likevel skulle han på død og liv ha huset på Minde. Vel vel, han hadde jo rett på det han gjorde, men det er fremgangsmåten og de løgn han serverte, som er helt uakseptable! Skal forklare det.

I følge ham selv, var det hans datter som liksom skulle flytte inn i huset på Minde, men vi 3 har hatt anledning til å observere huset på avstand i senere tid når det ble ferdig pusset opp, og oppdaget at det var snakk om en hel familie, trolig en annen del av husvertens familie, som

kom til å flytte inn dit, så slik kunne det gå. Dessverre var han i sin fulle rett til å få det slik som han ville, og ingen av oss kunne gjøre noe med det, uansett hvor mye han løy for oss.

Men det vi reagerer veldig på, er hvor fryktelig desperat og arrogant han var i fremgangsmåten, og at man skulle kontakte hans advokat for å enten forsøke å komme i forhandlinger, eller for å gjøre det som husverten ønsket etter beste evne. I stedet for å være slik som hans yngre bror og forrige husvert var. Imøtekommende, og det gikk an å kontakte ham direkte hvis vi trengte hjelp med noe, eller usikkerhet eller uenighet om noe. Den husverten gikk det an å ha en saklig dialog med. Rake motsetningen til den nye, eldre broren. 

Det opplevdes som svært uvanlig og unormalt å prøve å få kontakt med nye husverten gjennom sin advokat, i stedet for å snakke direkte med husvert, men dette beviser også hva enkelte mennesker kan finne på å gjøre. Penger og makt har en tendelse til å forderve et menneskes sinn og sjel, og kan ødelegge en fullstendig. "Penger er roten til alt vondt", pleier man å si, og det stemmer nok veldig bra i dette tilfelle her. Glad vi ikke har noe mer med den personen å gjøre, og vedkommende vet veldig godt selv at hvis han prøver seg på noe sleipt, så får det alvorlige konsekvenser for den personen. Er han smart, så holder han fred og skjerper seg. Derimot håper vi på at at ikke andre blir ofre for den type husvert, for det er sannelig ikke verdt det. Man har rett på å bo trygt og stabilt. Det er enhvers menneskerett!

Nåvel, 2 år senere har vi ikke lenger noe med den fyren å gjøre og vi håper vi slipper å oppleve mer trøbbel med den personen. Samtidig håper vi at andre personer ikke blir ofre for denne husverten eller andre kalde husverter, som kun bryr seg om egne interesser, og som er villige til å gå ekstremt langt for å få det som de vil. Slike personer bør man få slippe å ha noe med å gjøre, og de burde aldri få lov til å drive på slik som de gjør, syns nå jeg! Nok om det.

Vakker solnedgang fra nytt bosted

Mens vi endelig var avsluttet vårt kapittel med denne nye husverten på Minde, stod vi ovenfor nye problemer i leiligheten vi leide i Indre Arna, som fortalt fra forrige blogg for 2 år siden.

Der skulle vi i følge leiekontrakten med Utleiemegleren, bo iallefall i 3 år. Slik ble det ikke, da eierne Erstad & Lekven kom med en unnskyldning om å pusse opp bygget, som allerede hadde vært pusset opp FØR vi flyttet inn der for knapt 1 1/2 år siden. Merkelig...

Vi ble også gode venner med en mannlig nabo, som hadde både kone og barn. 2 døtre og en sønn. Alle de, unntatt mannen, var skeptiske på oss 3 og forsøkte å skape problemer for oss, noe vi syntes var uforståelig da vi aldri hadde gjort dem noe galt. De var bodd på samme plass i 25 år. Mannen i familien var den eneste som kom på god fot med oss, som vi ble gode venner med i senere tid. Så hva skjedde?

For å gjøre en lang forklaring kort. Vi 3 var ikke de eneste som måtte flytte fra den leide leiligheten i industriområdet i Indre Arna. Det viste seg at familien vi var nabo med, som

hadde bodd der i 25 år, ble splittet via skilsmisse, og svindlet av selskapet Erstad & Lekven. Altså hadde selskapet bidratt til å splitte en familie som har holdt seg samlet i 25 år, i tillegg til å jage oss 3 ut på dør, lenge før leiekontrakten skulle opphøre! Temmelig brutalt ja, og i følge de kontraktene vi satt med som bevis, var det tydelige beviser på at selskapet, sammen med Utleiermegler, var opptredd ulovlig og uansvarlig, også i følge Leierboerforeningen som vi ble medlem i kort tid etter vi hadde flyttet inn der i industriområdet. Så i prinsippet kunne vi ha anket og gått til sak mot dem, men vi hadde ikke penger eller midler til det. I stedet hadde den mannlige naboen et personlig oppgjør med selskapet og Utleiemegler, og tok for seg den biten, også på vegne av oss. Tilbakemeldingen de fikk var ikke nådige, og forhåpentligvis har de fått seg en alvorlig lekse, og slutter å kødde sånn med folk, da det får alvorlige følger!

Å endelig ha fått muligheten til å kunne kjøpe egen bolig, har vist seg å være den aller beste løsningen, da leiemarkedet har blitt fryktelig uforutsigbar, ustabilt og desperat. Du vet aldri hva du får på leiemarkedet, og du risikerer å få en mektig og arrogant husvert, eller et uleieselskap som stort sett kan gjøre hva de vil og kaste deg ut, selv basert på falske premisser, og har du ikke penger, gode kontakter eller midler til å føre en sak på slikt, så taper du og i verste fall blir stående ute på gata, dessverre! Derfor blir mitt råd å sørge for alle tenkelige muligheter til å kunne få KJØPE seg egen bolig eller leilighet, i stedet for å leie, for å leie er sannelig ikke verdt det i hele tatt. Du vil ende opp som den store taperen til slutt. Du vinner mye mer på å kunne kjøpe enn å leie. Det tenker jeg nok sier seg selv, ikke sant?

En ny begynnelse

2 brødre som nærmer seg 50!

Den gode nyheten er at noen uker før vi måtte flytte ut fra industriområdet i Indre Arna, så fikk vi godkjent huslån fra Husbanken på 3 millioner kr!

Dermed kunne min bror og jeg sammen kjøpe et hus, med mor som leietaker, noe vi gjorde. Vi endte opp med en flott bolig i et rekkehus et annet sted i Indre Arna. Boligen i seg selv er veldig fin og har høy standard, stor balkong både oppe og nede. Noen elementer ikke helt slik som vi håpet på, og Indre Arna er ikke stedet vi ønsker å bo, men det viktigste er at vi bor trygt og godt. Vi sliter med å trives 100%, og det kommer vi nok ikke til å gjøre i Indre Arna, men vi har i det minste fått fred og ro. Det har vært overraskende stille og fredelig etter vi flyttet inn i den nye, kjøpte boligen vår, og vi har fått orden på veldig mye, for å gjøre det så behagelig og koselig som mulig, så det er vi veldig glad for.

Nå har vi bodd i nye boligen vår i vel 3 måneder allerede. Tiden går fort og det merkes. Vi har vært i stand til å tilpasse oss godt, men finner vår måte å takle de nye forholdene på. Det er ikke det at vi er misfornøye med boligen i seg selv. Boligen er veldig fin og har en flott standard, og skal ikke klage på den biten, men Indre Arna er virkelig ikke det stedet vi ønsker å bo, og vi hadde foretrukket å eie en vanlig enebolig, sånn litt på avstand fra andre folk, men vi var nødt til å gripe tak i den muligheten som dukket opp før vi måtte flytte ut fra forrige bolig.

Mammagullet vårt med rødt hår

Mange av kveldene går til at vi ser på film sammen eller hviler når vi er trøtt og slitne. Ellers driver jeg med data og ulike prosjekter på den, foruten å spille video spill feks. 

For meg fungerer mine hobbyer som en slags terapi og hjelper meg å gi styrke og vilje til å forsette videre. Mye har endret seg på bare 2 år. Korona først og fremst, men også det faktum at vi måtte flytte 2 ganger på 2 år, og da blir man veldig slitne og lei. Kroppen vår trenger ro nå.

Å komme seg til normalen etter Korona-smitte

I midten av Juli måned ble vi 3 smittet av Korona for første gang. Det begynte med hva vi trodde var vanlig influensa. Mor fikk først, så jeg og min bror rett etterpå. Tok til og med Covid selvtest på meg, og prøven viste 2 røde streker, som bekreftet Korona smitte. Men jeg mistenkte det allerede da jeg først hadde feber på 38 grader, så gikk det plutselig ned til 36, noe som er uvanlig. Bare Korona kunne gjøre noe slikt, og det var det vi ble smittet av.

Takk og pris hadde vi 3 tatt 3 vaksiner. Mor og jeg hadde tatt 3 vaksiner, mens min bror bare 2, så han var noe dårligere enn oss og litt lengre, men ingen av oss havnet på sykehus og vi kom oss raskt til hektene igjen. Derimot er det en del ettervirkninger vi forsatt sliter med.

De typiske ettervirkningene vi sliter med er utmattelse, kortpusthet eller tungpusthet og tetthet i brystkassen. Personlig har jeg også opplevd at stemmen min har blitt påvirket og delvis skadet som følge av ettervirkningene av Korona. Nå er det ikke slik at jeg noensinne har kunne synge feks, men jeg pleide å få til å synge med den stemmen jeg alltid har hatt. Nå i senere tid er det som om jeg STREVER med å få ut lydene av stemmen min. Så det er tydelig at noe har endret seg sammen med ettervirkningene. Blir også fortere sliten og trett i forhold til hva jeg pleide å bli. Tror nok også at min mor og bror har det mye på samme måte de også.

Vi gjør det beste vi kan utav situasjonen som er og holder oss sammen, hjelper og støtter hverandre alt vi kan. Det er bare oss 3 og vi er alt for hverandre, så vi tar vare på hverandre. Med tiden til hjelp, vil vi nok bli bedre og friskere av Korona. Tar en dag om gangen.

Om livet, fortid og fremtid

Når jeg har det tankeutrykkende fjeset

Enkelte dager er mer stille enn andre dager, og da hender det gjerne at jeg reflekterer mye over ting som har vært. Ting som kunne vært annerledes. Som nevnt tidligere, svært mye har endret seg for oss 3 i løpet av bare 2 år. Korona og flytting, min brors psykiske helse (han er mer stabil nå da), såvel som min mors og min helse. Mange forskjellige forhold vi har vært nødt til å takle, og ellers forhold som fulgte med i tillegg.

Må ærlig talt erkjenne at jeg er ikke lenger den samme personen jeg pleide å være, på godt og vondt. Jeg er forhåpentligvis blitt et mye bedre menneske på omtrent alle tenkelige måter, men jeg er også blitt mye mer alvorlig og er mer bekymret over mitt eget liv, helse og usikker på egen fremtid. Ting jeg gjerne tok for gitt når jeg var 20 år yngre. Det er rart å tenke på hvordan ens liv kan bli snudd helt opp ned på hodet, og det bare på disse siste 2 årene! Pleide aldri å være så redd for egen liv og fremtid. Har alltid vært sterk og veldig optimistisk, men jeg har sett hva de 2 siste årene har bragt med seg, og hvordan det har påvirket både min familie og meg selv, og hvor vi står den dag i dag.

Nå tenker du sikker om jeg savner den gamle jobben min jeg hadde? Ja, jeg gjør faktisk det. Det skal jeg ærlig innrømme. Mye som var bra, men også en del som var dårlig. Savner den gamle, gode gjengen som var og da jeg leverte frukt. Det var en god tid. Mange minner...

I dag ville jeg grått over mange av dem, for de gjør sterk inntrykk på meg. Mange av de gode har sluttet, mens noen har dødd som betydde mye for meg som en god venn. De hjalp meg i en tid der jeg trengte hjelp. Det vil jeg aldri glemme, og det vil jeg bære på videre i livet mitt. Det er slike ting jeg aldri kommer til å glemme. Skulle ønsket jeg kunne fortelle dem som har gått bort hva de har betydd for meg, og hvor betydningsfulle de var, og at de er dypt savnet.

Jeg nærmer meg 50, så det er bare 3 år igjen til jeg blir det. Det får en til å tenke veldig mye på alt som har vært, og alt som KUNNE ha vært, og ikke minst mer og mer på fremtiden. Har alltid sett mot fremtiden med håp, drømmer og forventninger. Alltid pleid å være veldig optimistisk av meg. Men nå er jeg mer redd og usikker enn noen gang før, og er til og med redd for hva som skal skje dagen etter i dag. Er redd for å dø, men jeg er også blitt minst like redd for å forsette å leve i usikkerhet om hva som skjer videre. For jeg har aldri personlig vært så redd og usikker på mitt eget liv og fremtid. Mitt liv har aldri vært glamorøst eller så veldig lykkelig, som mange av dere nok har hatt det. Mange av mine venner, både hørselshemmede og døve, såvel som hørende, har vært veldig heldige med å kunne gifte seg, få barn, etablere seg en stabil og flott familie, ha et yrke som gir god økonomi og muligheter, og en ellers noe lite bekymringsfullt hverdag. Høres litt ut som paradis, men disse av dere er heldige slik, og det er vel så unt. Men selv om jeg er veldig glad på mine venners vegne over at de har en fast livspartner, barn, stabil økonomi og en jobb å gå til, så er jeg trist på egne vegne, for det er slike ting jeg i et annet liv hadde ville ønsket meg, men som jeg vet jeg aldri kommer til å få.

Blir opprørt når noen sier til meg "du vil finne noen en dag" og de ting som følger med. Det er altfor lettvint å si slike ting og det blir så overfladisk, for det fungerer ikke så lett som man tror. Problemet er at mange mennesker i dag tenker stort sett bare på seg selv og setter egne interesser foran alt annet. Hadde folk flest tenkt mer på andre enn seg selv, så hadde vi ikke en gang hatt denne praten. Da hadde det ikke vært nødvendig å understreke viktigheten av å vise empati for andre, og å våge å sette seg selv litt til side. Å inkludere andre enn seg selv.

Er så mye jeg ønsker for meg selv, for i et annet liv ville jeg trolig hatt både en livspartner, barn, en stabil familie, god økonomi, helse og jobb. Slik er det dessverre ikke og en normal barndom og ungdomstid har jeg aldri hatt. Jeg er født med en liten hjerneskade i tillegg til hørselen 3 uker for tidlig under keisersnitt. Den er relativ liten, men den er der, og jeg må leve med det resten av livet. Det er en permanent skade, som ikke lar seg reparere. På mange måter har jeg tilpasset meg det handikappet etter beste evne, og på de aller fleste måter, fungerer jeg like godt som du og meg, også i sosiale sammenheng. Likevel er det noen områder der jeg vil trenge litt ekstra hjelp, som på det matematiske og en del huslige forhold, som å vaske klær og ha oversikt over omfattende dokumenter. Kompliserte ting vil jeg trenge en del hjelp med, men jeg er heldigvis ikke alene om slikt. Finnes de som har det mye verre.

Noen ganger når jeg er ute og vandrer for meg selv, kan det hende jeg ser barn som leker og koser seg med sitt, og deres foreldre som er sammen med dem. Noen av dem har kanskje til og med et nyfødt barn som de duller med og gir masse kjærlighet. Selv blir jeg veldig rørt av bare å se slike ting. Uskyldheten og livsgleden i barna, og lykken foreldrene føler ved å dele den gleden sammen med sine barn. Når jeg møter blikket deres, smiler jeg varmt, men skjuler min egen tristhet. Tristhet fordi det er et sånt liv jeg alltid har ønsket meg. Å føle meg komplett og vellykket. I et annet liv hadde det nok vært tilfelle, men dessverre ikke i det livet jeg lever.

Så jeg har lært meg å leve med det jeg har på godt og vondt, godtatt det som har vært og fokuserer på livet mitt fremover så godt jeg kan, dag for dag. Mer enn det kan jeg ikke gjøre, så får resten gå av seg selv slik skjebnen vil det. For det som skjer, det skjer når det skjer, om det er meningen. Jeg råder ikke over naturkreftene. Det er det neppe ingen av oss som gjør.

Men ikke alt er negativt. Det finnes gode ting også. Når man tenker på det, er ikke verden så ulik den som vi ble født og vokste opp i. Eneste som er annerledes er folk, holdninger, tanker, følelser, ideer, metoder og teknologi. Ellers er verden det samme som det alltid har vært. Det er slik jeg faktisk ser det, og det er vel faktisk også slik det er også, hvis man tenker på det.

Før jeg avslutter kan jeg fortelle at det er gode dager der vi bor også. Det er noen av naboene som er veldig hyggelige, som har noen små gutter som liker å fiske med faren deres. De fisker ofte makrell i elven på Øyrane Torg, og min mor gir dem penger som takk for makrell. Det syns jeg er veldig koselig og hyggelig! Det varmer å se sånn sjelden godhet. Det er fine små, blide gutter som elsker å fiske og er veldig gavmilde og takknemlige, likeså deres foreldre.

I tillegg har jeg en ny og god seng jeg sover godt i om nettene. Den andre var gammel og noe vondt å ligge på, og litt vel for stort. Nå har jeg en veldig behagelig seng, og ettersom jeg nå avslutter denne bloggen for denne gangen, midt på natten, er det på tide for meg å legge meg under dyna i den nye, gode sengen min for å sove. Tusen takk for at du leser denne bloggen.

Vi sees i en ny blogg ved en senere anledning, så følg med.

Skrevet av

Helge Kvalheim

Sårbar familie på 3 kastet ut

 

Bekymret for fremtiden

Nå er det lenge siden sist jeg har skrevet en personlig blogg. Det jeg skal skrive nå er trolig det vanskeligste og mest personlige blogg jeg nok har skrevet på lang tid. Hvor skal jeg i det hele tatt begynne? Jeg får gjøre mitt beste.

Fleste av dere som leser vet nok at vi er en liten familie på 3 som har bodd sammen i flere år. Min bror Morten og jeg har bodd sammen i Løbergsveien på Minde i 13 år, mens vår mor flyttet inn sammen med oss i 2012, og har bodd med oss i snart 8 år. Bror og jeg er uføretrygdet, mens mor har minstepensjon.

Vi er 3 med utfordrende helseproblemer. Mor Annlaug J.Kvalheim blir 77 på julaften, som sliter med dårlig rygg og er sliten fra før. Min bror Morten Anders Kvalheim er 48 og har en rekke alvorlige helseproblemer. Han har dårlige nerver siden han var 18, dårlig hjerte, problemer med binyrene, angst, klaustrofobi, ADHD-lignende symptomer, PSTD og psykose. Broren min har PSTD fordi han var den som fant en av de 3 døde brødrene skutt hjemme hos seg selv 4.august 1997. Et horribelt syn som han aldri blir kvitt, som har preget ham i alle år.

Så har du meg, Helge Kvalheim, som er 45 år gammel. Ikke bare er jeg sterk tunghørt og har problemer med høyt blodtrykk, kolesterol og urinsyregikt, men jeg er også født med en liten hjerneskade. Jeg var født 3 uker for tidlig under keisersnitt. Så ja, vi 3 har utfordrende og alvorlige helseproblemer, og er nødt til å være ærlige om dem. Mye å ta hensyn til.

For mange år siden på slutten av 90-tallet, mistet vi 3 som er igjen 3 av mine andre brødre, som selv har en egen familie. To til selvmord og en ved hjerteinfarkt under en rekke serieanfall. De døde på 22 måneder i 1997, 1998 og 1999. Fleste som kjenner oss, vet om dette fra tidligere.

14.oktober 2020 fikk vi 3 et utkastelsesbrev fra nye husvert som overtok ansvaret for huset vi leier på Minde. Han er storebroren til forrige husvert som vi tidligere forholdt oss til. Den forrige husverten kunne vi alltid prate med, og han kom ned til oss hvis det var noe som måtte ordnes eller det kun var for å slå av en prat og ta en kopp kaffe. Alltid opptatt av at ting skulle gå bra og tok vare på oss. Ville at vi skulle ha det bra, og det var også et løfte han innfridde, da disse to husvert-brødrene hadde en mor som ønsket at vi skulle bo trygt så lenge vi ville i hennes barndomshus, som i prinsippet er det hjemmet vi nå blir kastet ut fra den 30.12.2020.

Sårbar familie på 3 kastet ut (Direkte link til min YouTube video blogg om bosituasjonen)

Det er veldig viktig å påpeke at selv om det snakkes litt om husvert, så kan ikke deres navn nevnes, og det ønsker man ikke heller pga det juridiske. Konsekvensen av å nevne navn ville ført til en uønsket anmeldelse og mulige rettsaker, og det er ikke ønskelig for oss som har lite å rutte med fra før, da vi har mer enn nok med oss selv, vår helse og situasjonen vi står ovenfor nå.

Oppsigelsebrev uten navn

I lang tid nå har de to husvert-brødrene vært i dyp arvestrid om det vernede huset vi har leid og bodd i her på Minde, som ble etablert i 1864. Fordi huset er vernet, kan det ikke rives ned. Det kan bygges om, fornyes og utvides, slik jeg selv oppfatter det, men det kan ikke rives ned, siden det er vernet. Huset var barndomshjemmet til deres avdøde mor, som døde av alderdom. Det var hennes ønske at vi 3 skulle bo trygt der så lenge vi hadde behov for det, og det var også det løfte den yngre, forrige husverten sørget for å innfri så lenge han kunne.

Den eldre, nye husverten, fremstår som det sorte fåret. Rake motsetningen til den yngre broren og fremstår som langt mer aggressiv. 1.oktober 2020 overtok han ansvaret for huset, da den yngre forrige husverten ikke orket å slåss mer mot broren sin om arvestriden. Hvem kan bebreide ham? Vi skjønner ham veldig godt. Uheldigvis innebar det at den eldre husverten fikk muligheten til å overta. Kort tid etter, den 14.10.2020, hadde han kommet med et utkastelsesbrev, uten grunn og uten forvarsel, gjennom sin advokat.

For det første er det ikke en normal fremførsel å måtte nå nye husverten gjennom en advokat, i stedet for via en normal dialog. Det gir et inntrykk av at nye husverten ikke liker noen av oss, og enda mer merkelig er det at vi har aldri hatt noe med ham å gjøre, aldri sagt eller gjort ham noe vondt i hele tatt. Når man tenker på det, fremstår det hele som veldig...spesielt.

Det ble aldri begrunnet hvorfor vi fikk en utkastelse slengt i trynet på oss. Ikke fester vi og ikke bråker vi, da vi holder oss mest for oss selv, spesielt med tanke på Korona-situasjonen. Men rykter hevder at nye husverten ønsker å pusse opp huset og gi til sin datter. Hadde nye husvert opptrådd på samme måte som sin yngre bror, ved å føre en normal dialog med oss og ærlig sagt det som det er, forberedt oss, så hadde det faktisk blitt møtt med langt bedre respekt og forståelse, og måten nye husverten hadde gått frem på, ville fremstått som riktig. Dette er dessverre ikke tilfelle, og det skaper uheldige problemer som kunne vært unngått.

Et annet tydelig problem man ser på utkastelsesbrevet, er at det ikke bare mangler skriftlig begrunnelse, men det er heller ikke innenfor 3 måneder, som er normalt for en oppsigelse. Heller er det ikke mulig å bestride en feilaktig oppsigelse, som også skulle ha forekommet. 

Legg særlig merke til datoene nevnt i utkastelsesbrevet. Vi fikk brevet 14.10.2020. Videre står det at vi skal være ute 30.12. Det er ikke en gang i nærheten av 3 måneder, men 2 1/2 mnd!

BA avisartikkel 03.12.2020

I den siste tiden har vi vært i samtale med Gatejuristen. Gatejuristen inngår i dette med Fri Rettshjelp og er gratis. Gatejuristen var i samtale med oss 3 hjemme ene dagen og fikk analysert oppsigelsen og leiekontrakten vi har hatt, som vi alltid har betalt, iallefall til forrige, yngre husverten. Dessverre viste det seg i følge Gatejuristen at nye husverten er i sin fulle rett til å gjøre det han gjør, og at loven tydeligvis står fullt og helt på hans side, slik det kom frem.

Det er bemerkelsesverdig å ta i betraktning at når en har massevis av penger, bla 7 leiegårder utenom og dårlig holdning, slipper slike personer billig unna med et korrupt og feilaktig system, som spesielt går hardt utover de mest sårbare av oss i samfunnet. Mye som bør endres for at det skal være lettere og bedre for de mest sårbare av oss. Spørsmålet er da om det er av politisk interesse å gjøre ting lettere for de svake, eller om de vil forsette å gi flest fordeler til de rikeste i samfunnet. Dette beskriver vel forskjellen mellom fattige og rike tydelig?

Ved førsteinntrykket er det nok for mange uvitende lett å sympatisere med den nye husverten. Dere tenker først sikkert "ja, men han skal jo pusse opp og gi til sin datter? Er ikke dette riktig da?". Jovisst er det det, men da skulle jo det forelagt en noenlunde skriftlig begrunnelse for oppsigelse, innen 3 måneder og IKKE 2 1/2 måned, med mulighet for å bestride oppsigelsen innen en måned. Og det hadde vært mer normalt om man hadde en mulig dialog med selve husverten i seg selv, og ikke gjennom husvertens advokat. Slik er det altså ikke, og ser man nærmere på disse problemene og hvor kaldt og hjerterått det hele fremføres, like ved juletider og under en svært alvorlig Korona-situasjon, så er det ikke sikkert du vil synes det er så veldig riktig det nye husverten gjør, at du kanskje vil se forholdene mer fra vårt ståsted? Fra folk som står i vår eller verre situasjon. For det handler ikke om en husverts kyniske egeninteresse for å tjene mest mulig penger, på bekostning av andres liv og helse, men om folk i seg selv. Folk som blir et offer for en slik ekstrem prosess. Slik som vi tre her hjemme i denne situasjonen.

Vi 3 er nå nylig blitt medlem av Leieboerforeningen, som gir leieboere bedre og tryggere rettigheter. Dessverre fungerer ikke disse rettighetene i situasjonen med nye husverten og oppsigelsen, etter hva Gatejuristen har analysert. Det betyr at i denne omgang, så vinner nye husverten med loven på sin side. Ja, det er temmelig kynisk og feilaktig, men dessverre er det slik systemet per dags dato fungerer. Men likevel er det viktig å være medlem i Leieboer-foreningen, spesielt hvis man møter slike problemer i fremtiden. I det minste da står man sterkere og tryggere fremover, selv om vi ikke kan bestride oppsigelsen i denne omgang.

I stedet den siste måneden, har vi 3 brukt mye tid og krefter på å finne bolig til langtidsleie på Finn. Vi 3 ønsker langtidsleie av typen enten enebolig, tomannsbolig eller rekkehus. IKKE leilighet i seg selv. Vi ønsker bolig enten i Arna eller Åsane, og kan klare opp mot 16.000 kr i månedsleie, og kan kjøpe depositum utenom, som jeg forstår er en viktig garanti. Jo lavere månedsleie og depositum, jo bedre er det. Langtidsleie bør være mye lengre enn 3 år, da 3 år er altfor kort tid, og innebærer at man må flytte ofte. Spesielt for en som er 77 og nærmer seg 80, er ikke dette gunstig i hele tatt. Langtidsleie på feks 10-15 år, er mye bedre og tryggere.

Det mest innlysende og beste valget hadde vært å kjøpe bolig og eie selv 100%. Det er alltid det beste valget. Dessverre er det ikke alle som har like god mulighet til å kjøpe egen bolig og eie alt selv. For folk flest, er man avhengig av å måtte leie bolig i et leiemarked som i disse dager fremstår som veldig ustabil, uforutsigbar og utrygt, for man vet aldri hva man går til og hvem man kan forholde seg til. Du har både snille og frekke husvert. Verste du kan støte på, er husvert som kun har en egeninteresse i å tjene mest mulig penger, som driter i dine problemer og gjør hva som helst for å få det som husverten vil, koste hva det koster vil.

Vi har funnet en del boliger av interesse som vi avventer svar fra. Noen av disse var midt i blinken for oss, med langtidsleie på 10 år, noe som er veldig bra, og i koselige omgivelser og bra med plass for 3 personer med utfordrende helseproblemer. Nå håper vi bare vi kan få leie den ideelle boligen for oss, feire en rolig og hyggelig jul da min mor blir 77 på julaften, og likevel vite at vi står trygt, og at vi sakte men sikker kan bygge oss opp igjen på nytt.

På langtidsbasis skal det være mulig for oss å kunne få godkjent startlån til egen bolig i fremtiden. Vi har en hyggelig dame på sosialen hos NAV i vår distrikt, som hjelper oss med dette på sikt. En del år tidligere forsøkte vi å søke startlån. Søkte på meg, men fikk avslag fordi vi var 2 brødre som søkte og bodde sammen, og mor fikk beskjed om at hun var for "gammel" til å stå oppnevnt som søker. Høres veldig tåpelig ut, men det var tilfelle da vi søkte gjennom Boligetaten. Husbanken er trolig av en litt annen oppfatning, når vi tenker på det nå. Problemet var heller det at vi fokuserte ikke særlig på Husbanken tidligere, så det er mulig vi har undervurdert hva de kan gjøre, hvis man bare argumenterer godt nok med dem.

Slik det er nå, så stiller jo ting seg nokså langt mer dramatisk og annerledes, i tillegg til å måtte takle den ekstremt vanskelige, utfordrende og alvorlige Korona-situasjonen vi er i.

Derfor er det nok ikke utenkelig at vi tar kontakt med Husbanken i forbindelse med søknad om startlån til bolig da min bror og jeg har uføretrygd, og min mor har minstepensjon. Med de helseproblemer vi står ovenfor nå og den dramatiske situasjonen med å finne ny bolig i disse dager, har jeg tro på at Husbanken og kanskje til og med Boligetaten, vil måtte se annerledes på situasjonen på den måten at de kanskje ville godkjent en startlån for oss. For kanskje er det i deres oppfatning av at våres argumenter nå står mye sterkere i forhold til tidligere?

Det viktigste nå er at vi finner en bolig nå og får tak over hodet. At vi kan være trygge og slå oss til ro, feire en noenlunde koselig jul og mors bursdag uten videre bekymringer. Det er det viktigste for oss nå, så vi håper virkelig vi får flytte inn i en ideell bolig for mye mer enn 3 år.

Vi har hatt mange søvnløse netter der vi har vært våken og urolig. Lure på hva som skjer neste dag og hva som skal skje. Videre er det også utfordrende å forholde seg til en situasjon der min bror Morten Anders Kvalheim på 48 har dager der han ikke sover, og er i psykose. I en slik tilstand kan han bli veldig ustabil og irritabel, og det er vanskelig nok å forholde seg til.

Før jeg avslutter, kan jeg nevne at vi har vært til intervju med BA om vår livshistorie og situasjon i håp om å trykke en artikkel for avisen deres. Lokalavisen Åsande Tidende har også vist interesse og vil ordne med et intervju de kommende dagene. Det har vært forsøk fra nye husverten og hans advokat i å stoppe slike publiseringer av den oppfatning at de tror de blir angrepet og at det handler om dem. Men avisene vil forsette å finne en måte å trykke artikkelen uten at det handler om husverten, men at det faktisk skal handle om oss 3 og vår situasjon. At det nå er veldig dramatisk med å finne ny bolig, og at det er en viss risiko for å havne ute på gatene, eller å måtte flytte til Midtun Camping og betale 20.000 kr i egenandel for månedsleie, noe som er totalt uaktuelt! Så ja, artikkelen skal utelukkende handle kun om oss 3 og vår situasjon, og samtidig bidra til å kunne hjelpe andre i lignende eller verre situasjon, å unngå slike situasjoner. Det handler IKKE om nye husverten og egeninteresse i å tjene mest mulig penger, på bekostning av andres liv og helse! Det er veldig viktig å påpeke!

Derfor har nye husverten ikke noe han skulle ha sagt i forbindelse med en slik artikkel, og det er også derfor jeg skriver dette blogg innlegget, i tillegg til en YouTube video jeg har ute på nettet om situasjonen. Dette er gjort som sikkerhetsgaranti, i tilfelle nye husverten på en og annen måte, lykkes i å hindre avisene å trykke artikkel og intervju. Mitt formål med bloggen er ikke bare for oss 3 her hjemme, men en mulighet til å hjelpe andre i lignende eller verre situasjoner. Bla det å være medlem av Leieboerforeningen viser seg å være veldig viktig, med tanke på fremtidige problemer og situasjoner. Nettopp derfor ble vi medlem.

Fremtiden er alltid i bevegelse og ingen vet hva morgendagen bringer. Vi håper på det beste og krysser fingrene for at vi har klart å skaffe en ideell bolig innen tidsfristen. 

Dette er trolig det mest personlige og sårbare blogg innlegget jeg har skrevet på lang tid. Likevel var det veldig viktig og ærlig å gjøre det, for det er uansett basert på sannheten.

Takk for at du leser dette. Del gjerne videre om mulig.

Skrevet av

Helge Kvalheim

Livet mitt i Koronakrisen

Ser forsatt bra ut som 45-åring

Velkommen til en ny blogg fra min bloggside. Det er nå 1 år siden sist jeg oppdaterte min personlige bloggside, så tenker det var på tide med en oppdatering av bloggsiden min som omfatter livet mitt og hva jeg føler nå.

Den største utfordringen verden nå står ovenfor i 2020, er uten tvil Korona situasjonen. Viruset kjent som Covid-19. 

Viruset har nå herjet verden rundt i et halvt år. Her i Norge har vi vært relativt veldig flinke og heldige, med så lave dødsfall som mulige. Mange smittende ja, men landet har klart å holde det i sjakk, og det er bra, spesielt takket været Helsedirektoratet her i Norge. De har vært veldig aktive med å sørge for at landet overholder regler og oppfordringer om smitteregler og vern. Vaske hender, holde avstand 1-2 meter og bruke Antibac. Disse er de mest sentrale reglene som forsatt gjelder så lenge viruset eksisteres, mens det jobber på sprang med å utvikle vaksiner og kur mot Covid-19. Problemet med viruset er at det har en unik evne til å mutere seg og endre angrepsmetode. Til å begynne med, var det mest eldre og de med underliggende helseproblemer som ble hardest rammet av viruset. Nå senere i etterkant har man sett at yngre mennesker og de uten underliggende sykdommer og lidelser, har kunnet bli hardt rammet av viruset. Men så lenge folk tar eget ansvar og følger oppfordringene fra Helsedirektoratet, så vil man overleve viruset uten problemer.

En hendelse man aldri glemmer...

Et eksempel på brutal politivold

26.juni 2020 er en dato som nå er blitt spikret fast i minnet og blir ikke glemt med det første. Du som leser lurer nok på hva jeg sikter til.

De fleste kjenner nok til at jeg har en eneste bror som har mange helseproblemer. Han sliter nå også periodevis med psykose og paranoia.

Den dagen var han faktisk helt fin, men det hverken mor og jeg visste, var at han hadde ringt politiet for å diskutere sertifikatet han hadde blitt fratatt, og vil få igjen om 5 år.

Uheldigvis hadde han opptredd ovenfor politiet på en måte som oppfattes som upassende, hvor han hadde sagt at han fryktet for livet til både meg og min mor. Dette hadde politiet tolket som en trussel, og dermed ble det full oppstyr med å kontakte Legevakten, som videre sendte opp en ambulanse og etterhvert 2 politibiler, i forsøk på å tvangsinnlegge broren min på Sandviken sykehus.

Problemet er at i henhold til loven, er det forpliktet at ens fastlege skal være den FØRSTE personen å kontakte. I dette tilfelle, skulle min brors fastlege vært kontaktet, slik at fastlegen kunne fatte den rette beslutningen. Dette skjedde altså ikke, og det oppstod full kaos. I seg selv kunne dette betegnes som et eget alvorlig lovbrudd.

Min mor, bror og jeg hadde nettopp kommet hjem fra butikken da vi så en ambulanse kjørende i vårt området og stoppet i vårt område. Min bror fikk noen papirer, som man tolker som et utskrift som sier at han skulle tvangsinnlegges. Det ble først en lang samtale med ambulansen for å forklare hvordan de hadde feiltolket situasjonen. 

Bedre ble det ikke når det kom først EN politibil, som skulle forsøke å legge "press" på situasjonen. Jeg var så opptatt av å følge med på min mor, som ble så fortvilet og gråt at jeg var redd for at hun skulle få hjerteinfarkt, og jeg var ganske forvirret og oppskaket selv over situasjonen at jeg ikke fikk sjans til å reagere som nødvendig.

To politimenn gikk på hver sin side av min bror som forsøk på å tvinge ham med seg til Legevakten. Min bror ville selvsagt ikke, og reagerte som vi alle 3 har gjort fra tidligere med dårlige erfaringer med hvordan politi håndterer ting i disse dager. Ting skulle begynne å eskalere seg til noe man overhodet aldri vil glemme!

Min bror skulle ta seg en røyk eller stumpe røyken, og da hadde ene unge politimannen tatt strupetak (!) på broren min, helt uten grunn, og kalte det selvforsvar, fordi politimannen feilaktig antok broren min for å vifte med nevene og oppfattet ham som truende. Det var slett ikke tilfelle! Mor gav klar beskjed om at politimannen hadde å slippe strupetaket på broren min omgående, og det gjorde han.

En annen politibil dukket opp med ytterligere 3 personer. I alt hadde det nå samlet seg 3 personer fra ambulansen. 2 menn og en kvinne, og i alt 3 unge politikvinner og 3 politimenn hvorav den ene var i sivil. To av politimennene hadde brutalt lagt min bror ned i bakken og satt håndhjern på ham, og flere av dem hadde kneet i nakken på ham og satt på ham, mens man gav klar beskjed om at de måtte slippe taket. Det tok de ikke hensyn til. Selv ble jeg rimelig forbanna og sa at det var en direkte uprofesjonell måte å håndtere situasjonen på. Den ene unge politikvinnen var såpass så arrogant at hun spurte "hvordan de ellers skulle håndtert det". Det gav meg et inntrykk av at det hele var temmelig amatørmessig og lite profesjonelt utført.

Både mor og jeg var veldig forbanna, og det gav oss ironisk nok en ekstra styrke til å takle den anspente situasjonen. Til slutt gikk vi alle med på å bli med til Legevakten uten videre oppstyr, og man fikk lov til å gi broren min en klem. Jeg trøstet mor så godt jeg kunne og la merke til at t-skjorta til broren min var revnet, og at ene armen hans var godt oppskrapet. Et tydelig bevis på brutaliteten politiet utøvde mot broren min.

Det tåpelige med hele utførelsen var at både ambulansen og politiet fikk beskjed om at jeg måtte tas godt hånd om, pga min egen helsesituasjon og at jeg er sterk tunghørt. Likevel opplevde jeg nesten å bli behandlet som en "kriminell nr.2", ved å plassere meg helt bak i ene politibilen som en fange, uten tilsyn men også uten håndhjern, selvsagt. Ingen som spurte om jeg hadde det bra eller noe som helst. Måtte pent klare meg selv, og det fikk jeg erfare da jeg måtte sitte på en stol utenfor Legevakten og vente på hva som skulle skje videre i forbindelse med min bror. Jeg oppfattet det slik at han fikk noe beroligende i ambulansen, og min mor var med ham, mens jeg ble eskortert i ene politibilen. Samme prinsippet ble det også da vi fikk vite at min bror kunne dra hjem igjen etter nesten en timers opphold på Legevakten.

Det interessanne med hele den vanvittige situasjonen er at selv kvinnen fra ambulansen hadde innsett at det hele var håndtert feil, og siktet da spesielt til hovedlegen fra Legevakten, som hadde et klart ansvar å ta kontakt med min brors fastlege i utgangspunktet, da hovedlegen fra Legevakten hadde både telefonnummer og alle nødvendige opplysninger. Det gjorde han ikke, og dermed brøt han sammen med politiet loven. Mer om dette etterhvert.

Politi og ambulanse eskorterte oss 3 hjem, på samme måte som vi ble kjørt til Legevakten. Mor og bror i ambulansen, og jeg bakpå ene politibilen. Jaggu tiltrakk det uønsket oppmerksomhet, og jeg hadde advart om det på forhånd, men ble ikke hørt på.

Selv nå snart 2 måneder senere, er hendelsen aldri glemt, og en formell klage til Spesialenheten for Politisaker er blitt sendt, og tilbakemelding har vi fått først nå.

Det som er veldig interessant å bemerke seg er at fordi hendelsen ikke ble videofilmet, fordi jeg ikke klarte å reagere korrekt nok til å videofilme hendelsen uten panikk, så forelå det heller ikke en direkte anmeldelse, og dermed kan nok en slik sak "feies under teppet som om det aldri hadde skjedd". Vår sak er neppe eneste og første sak som lett kan bli henlagt fordi det ikke er videofilmet, og dermed slipper råtten politi unna uten problemer. Det er temmelig kynisk, men dessverre slik det ofte er.

https://no.wikipedia.org/wiki/Politivold

Går man på denne linken her og ser på forklaringen om Politivold i Norge, vil det ikke komme som noen overraskelse at nesten alle politisaker om politivold, som blir klaget inn til Spesialenheten for Politivold, ender nesten alltid med at skyldige politifolk slipper tiltale, og at slike saker blir henlagt på 1-2-3. I det skjulte velger politi å være såpass korrupt at de beskytter sine egne, og bidrar til at disse ikke blir berørt av lovverket.

Dermed kommer det tydelig frem at det ENESTE som kan felle politi som begår kriminelle handlinger gjennom vold eller direkte lovbrudd i seg selv, er at de blir VIDEOFILMET. Så i prinsippet betyr det at man ALLTID må stå klar med å filme en hendelse der man ser at politi opptrer på uansvarlig og ulovlig vis, og rett og slett legge ut slike filmklipp på sider som YouTube. Dette skulle jeg ha gjort i utgangspunktet, og det angrer jeg bittert på. Men neste gang slikt skjer, skal jeg være bedre forberedt!

Det er tragisk når politi er ment å håndheve loven og å gjøre gatene trygge for kriminalitet. Men man mister tillitt til politi når de selv er med på å misbruke loven og ty til kriminelle handlinger selv, og gjøre det de kan for å slippe unna med det uten straff. Hvor blir det da av tilliten? Hvem skal håndheve loven MOT korrupt, råtten politi?

Det blir en alvorlig tankevekker. For selv om ting har roet seg ned og det nå har gått snart 2 mnd siden hendelsen, så glemmer vi aldri. Heller aldri tidligere, lignende hendelser. Det føles nesten som om det er oss 3 mot alle, og slik skal det ikke være.

Badoo og Tinder - De kyniske datingskonsepter

Badoo - nok et kynisk datingskonsept

I dette avsnittet vil jeg gå innpå datingskonsepter hvor medlemmer som registrerer seg gratis, faktisk blir oppfordret til å betale for dyre Premium og Gull medlemskap, for i det hele tatt å ha full utbytte av tjenester som Badoo, Tinder og andre verdenskjente datingskonsepter av i dag.

Badoo er nok kjent for de fleste, og er en del av Facebook, men fungerer som et mer sosialt samlingspunkt enn en datingskonsept alene. I utgangspunktet skal dette være bra, men synet kan bedra med tanke på at det oppfordres til dyr Premium og Gull medlemskap, for å kunne bruke tjenesten 100%, og til og med se hvem som liker deg. Temmelig tåpelig, egenlig.

Eksempel på 12 mnd Gull medlemskap hos Badoo, kan i utgangspunktet bety å betale mellom 115-120 kr PER måned i 12 mnd. Ganger du beløpet med 12, så kommer du opp i en totalpris på mellom 1200-1400. Så dyrt blir det uansett hvordan en snur og vender på det. Dessuten frister det overhodet ikke å betale en gang bare for å være medlem på en datingsside som Badoo eller Tinder. Ingen ønsker å betale for å komme i kontakt med andre mennesker! Det er bare helt hull i hodet! Aktørene bak slike konsepter tjener seg likevel søkkrike bare på annonser og reklamer for konseptet alene, så det er overhodet ikke synd på dem i hele tatt! Men betaling er ikke eneste problemet.

Hva Badoo gjelder, kommer det frem at så mange som 99% av profilene du finner på Badoo, er falske. I hemmelighet sender aktørene bak siden profilene videre til tvilsomme sexsider og konsepter. Det er fort gjort å falle for skriften "Gratis registrering", men da bør man også lese godt "Vilkårene for medlemskap" og slikt, som ofte står med små, hvite eller sorte skrift helt nederst på slike sider. Disse avslører gjerne mer enn hva en ofte får med seg av førsteinntrykket til en slik datingsside.

Tinder - et annet kynisk datingskonsept?

Personlig har jeg vært medlem av Badoo og Tinder relativt lenge nå, uten at jeg har hatt noen glede av disse. Heller mer eller mindre dårlige erfaringer. Har heldigvis aldri betalt for deres tjenester og kommer aldri til å gjøre det heller.

Som en mann på 45 år føler jeg det er vanskelig å være medlem på slike sider som Badoo og Tinder. Fokuset er selvsagt å lete etter seriøse mennesker å danne en eller annen type seriøs og varig relasjon til, enten det er vennskap eller noe mer. Men det er lett å være fristet til flørt og sex også, men her er det fryktelig lett å gå i fella. Mitt inntrykk er at det er kvinner som styrer datingsmarkedet av i dag. Når en konfronterer kvinner med dette, så benekter de det, men mulig de ikke er klar over det selv? Det er iallefall inntrykket jeg sitter med. Men det kan godt tenkes at fleste aktører bak konsepter som Badoo og Tinder er menn, men at de har kvinner som driver kampanjer med å lokke menn til å betale for tjenestene, og lokke menn med tilbud om sex. Du får et annet inntrykk av forsøk på svindel, og det er det nok, men på en indirekte måte.

Nå er det slik at jeg har valgt å melde meg ut av Badoo og Tinder. Vel, Tinder har jeg valgt å prøve å forsette med som gratis medlem, og håper å komme i kontakt med hyggelige kvinner, så ta det derfra men at jeg ikke bruker så mye krefter på det iallefall. Men Badoo er jeg iallefall helt ferdig med, slik det kommer frem hvordan siden opererer.

Hvis folk flest hadde vært helt ærlige om hva man søker i utgangspunktet fra starten av, så kunne mange problemer vært unngått, og misforståelser og ubehag hadde aldri skjedd. Det fortelles også historier om folk som lurer andre ved å skrive at de søker det motsatte av det de faktisk søker i sine profiler. Den biten stusser jeg litt på. Hvorfor lyve om sine hensikter? Det oppleves kynisk for min del. Kan ikke si at jeg liker det.

Så eneste jeg har valgt å beholde videre, er Tinder. Men tviler på det vil ha noe for seg, og tviler på at jeg noen gang vil oppleve at noen på seriøs måte tar kontakt med meg på feks Tinder og faktisk vil bli kjent med meg. Hadde jeg vært i 20 årene, er det lett å ikke bry seg og man kan kaste bort tid og krefter så mye som man bare vil. Men jeg er nå 45, og jeg må tenke på min fremtid. Alderen min er et pekepinn på at noe må gjøres annerledes og at fokus må være på mer avgjørende ting. Min egen helse, deriblant.

Heldigvis har jeg jo Facebook og det er mange flotte singel grupper der, og atmosfæren der oppleves både trygt, seriøst og profesjonelt. Det er i det minste betryggende. Selv foretrekker jeg at ting skjer på en mest naturlig og seriøs måte. Savner den tiden da flere folk bare gikk ut og møtte hverandre. Å treffes utenfor nettet er alltid den mest naturlige og beste måten å bli kjent med hverandre på. Det tror jeg alle er enige om.

Nå har jeg skrevet om det aller meste hva jeg personlig har vært igjennom den siste tiden og hvordan mitt liv er påvirket selv under Koronakrisen, men generelt er det en viktig endring i livet mitt. Jeg tenker mye på eget liv og fremtid, og vet jeg ikke blir noe yngre selv, men eldre. Så ja, jeg er nå 45, og begynner nå å tenke mye på eget fremtid.

Det har vært veldig mye, men er med på å forme meg som person. Jeg er blitt mer selvbevist og lært mer om meg selv. Jeg vet hvor jeg står og vet hva jeg må gjøre.

Alt i alt forsetter jeg å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det som er.

Dette avslutter bloggen for denne gang. Tusen takk for at du tar deg tid til å lese dette.

Skrevet av

Helge Kvalheim

Tilbakeblikk på 2018

Ser stadig flott ut ennå i en alder av 43!

Godt nytt år og velkommen til 2019! Det er nå lenge siden sist jeg blogget, og er ikke noe jeg gjør ofte nok. Men nå vil jeg prøve å gjøre noe med det, og i denne bloggen ser jeg tilbake på hvordan 2018 har vært, på godt og vondt. Hvordan skal jeg begynne?

Alle som kjenner meg godt, vet hvordan mitt liv har vært. En eneste lang og turbulent berg-og-dalbane.

Livet har sine oppturer og nedturer, men likevel merker selv jeg at de gir forskjellige livserfaringer som man bærer på livet ut. En klok mann ville sagt at livet er ikke bare solskinn og regnbue, men stormer og ulike uvær også, og livet kan slå deg brutalt ned når du minst aner det, men det er DU som bestemmer om du vil reise deg opp og kjempe videre på det du tror på og elsker. Håp og glede er viktige ting å tro på i livet. De gir styrke.

Det har skjedd mye for min del i 2018 som ikke en gang passer inn å skrive om i en blogg. Visse deler av det er FOR privat, og blir derfor noe jeg kommer til å bære på selv resten av livet. Det meste har vært velkjente problemer som egentlig ikke tok slutt, men dukket opp nå og da. Det har gått mer enn 20 år hvor meste av årene har vært tunge og vanskelige, etter mine 3 brødres død i 1997, 1998 og 1999, i tillegg til noen gode venner jeg mistet også. En i 2000, 2009 og i 2016. Ellers har vært vært litt for mange av de jeg trodde var mine ekte venner, men som ikke var det likevel. Men jeg har også knyttet sterkere bånd til de virkelige EKTE vennene mine, og det er jeg dem evig takknemlig for. Man lærer tydelig gjennom livet å se hvem som er dine ekte venner og familie, og hvem som tydeligvis ikke er det.

Sommeren 2018 trodde jeg skulle være en veldig fin sommer, men ble egentlig en ubehagelig opplevelse som endret noe uforklarlig i meg. En hendelse jeg faktisk ikke kan uttale meg om. Det forandret noe i meg og har gjort meg mer sårbar og enda mer skeptisk til nye mennesker. For jeg har lært meg at man i grunn ikke kan stole på noen andre enn seg selv, med unntak av ekte venner og familie du vet du KAN stole på, som er tilfelle for meg. Ellers har hendelsen ført til at jeg er blitt mer sliten og lei, og jeg merker det på kroppen min. Kroppen min fungerer ikke helt på samme måte som da jeg ble 40. Noen kan kanskje kalle det en slags "midslivskrise". Kanskje det er det, kanskje det ikke er det? Hvem vet?

Men ja, jeg er mer sliten nå enn noen gang tidligere. Jeg føler det i mitt hjerte. For jeg kan ende opp med å prøve å gjøre en liten ting, noen ganger en liten ting som å handle i butikken, og bli fort sliten og trett. Mitt inntrykk er at det kan oppleves som noen symptomer innenfor det du kaller PTSD (Post-Traumatisk Stress Syndrom). 

Har ikke fått noen diagnose på det, så er ikke sikkert det er tilfelle. Vet bare at jeg er mer sliten enn noen gang, og det er for det meste psykisk. Nå og da tenker jeg over mitt eget liv, og bekymrer meg mer og mer for min egen fremtid. For jeg ønsker ikke 20 nye år av mitt liv i mørke og elendighet. Jeg vil gjerne kunne oppleve et bra, trygt og meningsfullt liv resten av den tiden jeg skal få lov til å leve...For ingen vet hva morgendagen vil bringe. Derfor tar jeg en dag av gangen. Et skritt av gangen, og gjør det beste ut av det som er med mennesker som er glad i deg, som du selv er glad i. Det tror jeg er det beste man kan gjøre og det viktigste.

Julen som var har heller ikke akkurat vært noen dans på roser. Rolig har den i det minste vært i forhold til andre jul alle de siste 20+ årene. Høytidene som jula er verst, da det er lett å bli påminnet om hva man har mistet og hva som mangler.

Jula er en sårbar tid for mange. Det er lett å se på egen situasjon og glemme at det faktisk finnes mange som er i langt verre situasjon. Det finnes fattige og sårbare barn uten familie og venner, som har måtte feire jul helt alene. Vi har Frelsearmeen, Røde Kors og Bymisjonen her i landet. De har nok måtte motta stadig flere som har opplevd en vanskelig jul, for ikke å snakke om stadig økt flertall av barn som har ringt inn til Krisesenter pga fulle, berusede foreldre.

I en alder av 43 har jeg innsett mer og mer selv at det ikke er de kule, materielle julegavene man kan få som betyr noe, men kjærligheten du gir andre som er glad i deg, som du får tilbake. Det er denne ene tingen som virkelig betyr noe, og ingen annen gave kan erstatte følelsen av å være elsket og verdsatt. Det tror jeg folk flest er enige om. Tenk heller på de som ikke opplever den slags. Derfor er det så utrolig viktig å ta vare på hverandre og andre gode mennesker. Du vet, i mørket finnes det også lys. Man må bare huske på å slå på eller tenne på lyset...

Som avslutning kan jeg si at jeg ser tilbake på hvordan 2018 har vært og er takknemlig for at det året er over. Det har vært for mye vondt i 2018, men også en god del gode ting. Jeg fikk noen nye, gode venner som er utrolig snille og koselige, og noen få har vendt tilbake. Det er jeg veldig, veldig glad for, og det varmer!

Nå er vi i 2019 og jeg ser fremover med et positivt blikk og håp. Jeg legger alt det vonde bak meg og har ikke tenkt å snu meg for å se bakover, men rette blikket mitt fremover og fokuserer på nå og fremtiden. Det er grunnen til at jeg alltid overlever og står oppreist. Jeg NEKTER å la meg falle hver gang livet slår meg ned. Da reiser jeg meg opp og slår knockout på den det jeg kan og går videre! Absolutt!

Dette er i sannhet den jeg er og er ment å være. En overlever som tror på håp og glede. Som tror på seg selv og står på sitt. Det er den jeg virkelig er, og folk må ta meg for den jeg er like mye som jeg må ta andre for den de er. Være seg selv 100%, og aldri prøve å være noe eller noen man ikke er og aldri kan bli.

GODT NYTT ÅR OG BESTE ØNSKER FOR ALLE SAMMEN I DET NYE ÅRET 2019!

Skrevet av

Helge Kvalheim

En Annerledes Mann

Med et munter smil om munnen...

Er nå over et halvt år siden sist jeg skrev en personlig blogg. Det har skjedd en god del siden sist...

Det har vært en vanskelig tid siden da jeg sluttet i Signo Dokken November 2015. Tapet av en god venn november i fjor, opplevelsen av at en del begynte å vende meg ryggen. Selv personer jeg ikke regnet med ville la meg i stikken, og min bror som har vært inn og ut av leger og sykehus pga dårlig helse. Tøft har det vært og det er det forsatt...

Det er aldri lett å skrive en personlig blogg, og jo dypere bloggen skal være, jo mer tid trengs det for å tenke gjennom hva som skal skrives, og hva ord og setninger som skal brukes. Nøye planlegging.

Kort oppsummering av hvor jeg kommer fra: Vel, jeg kommer opprinnelig fra Radøy utenfor Bergen. På et sted kalt Vågernes. Der ble jeg klekket ut 19.juni 1975, fra en stor familie bestående av 5 søsken (medregnet meg selv), med 4 brødre og en søster, og skilte foreldre hvorav far var alkoholiker, slo og mishandlet flere av mine søsken, mens jeg vokste opp på internat i forbindelse med spesialskole for døve og hørselshemmede i Bergen. Skoler som Hunstad og Bjørkåsen VGS. Av alle 6 barna i familien, var jeg eneste hørselshemmede av de hørende i familien.

Flere kjenner til at jeg mistet 3 brødre i 1997, 1998 og 1999, og noen nære venner i 2000, 2009 og en i november 2016. Min far døde av kreft 8.februar 2014. Personlig reagerte jeg med blandete følelser vedrørende min fars død, for
han hadde aldri brydd seg om familien, men kun om seg selv og drikkingen sin.

Har også en søster, som pleide å være snill og god, men som vendte seg mot oss som er igjen. Min mor på snart 74, min bror på snart 45, og meg selv. Hun lever ja, men hun er ikke blant oss mer, for å si det på den måten. Hvis man skulle bruke noen patetiske sitater fra Star Wars, kunne man nok si at hun ble forført av den mørke siden og ble en annen. Hva forteller det deg når til og med dine egne, plutselig vender seg mot deg og hater deg av grunner du ikke klarer å forstå?

Det fikk vi som er igjen aldri noen svar på, og det vil vi trolig aldri få heller...

Så der har du den raske oppsummeringen av hvor jeg kommer fra og hvem jeg er, på godt og vondt. Jeg pleide å være en livsglad, uskyldig gutt. Naiv, optimistisk og godtroende. På mange måter var jeg også veldig egoistisk og så bare meg selv. Var vel ganske umoden på mange måter og ble sent voksen. Slik var jeg de første 20 årene av mitt liv. Men etter å ha blitt 22 år i 1997, skulle alt bli forandret...

Mens vi forsatt var en familie...

Nei, jeg skal ikke skrive om hvordan mine brødre og noen av mine nære venner døde. For jeg vil heller huske HVORDAN de LEVDE. Det er hva som virkelig betyr noe når det gjelder å hedre de døde. Å huske hvordan de levde sitt liv så godt som de kunne.

Det sies at tiden leger sår, men ikke alle sår kan leges. Det vil alltid være lengsel og savn så lenge man lever. Det er det for meg, for jeg var veldig glad i mine brødre og de som ellers forsvant, og det vil jeg alltid være...

For de døde er aldri helt borte, men lever videre i oss i våres hjerter, sinn og sjel. Det i seg selv er en trøst, og jeg tenker at andre som har mistet noen, føler det samme også. Håp er en veldig viktig ting å ha, og er en farlig ting å miste.

Når du har mange ting i tankene...

Nå er jeg 42 år gammel i 2017, og jeg ser iblant tilbake på alt det som har skjedd i livet mitt, og de siste 20 årene av mitt eget liv jeg mistet. De kan jeg aldri få tilbake, men bare minnes...

Samtidig ble jeg jo en helt annen mann enn jeg hadde regnet med å bli, på godt og vondt. Det gode er at jeg ble en veldig omsorgsfull og forståelsesfull person, god til å lytte og opptatt av at andre gode mennesker har det bra.

Mens det negative ved meg er at jeg er blitt stadig mer skeptisk til nye mennesker, er langt mer forsiktig og mer bekymret over egen fremtid enn før. 

I det minste prøver jeg å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det som er.

Livet har lært meg at man ikke skal ta noe for gitt. At livet er en dyrebar gave som må settes pris på, og ta vare på de man har rundt seg. For inte varer evig, og det kommer en dag der man vil miste det dyrebare man har. Enten om det er noen i ens familie, nyskapt familie, venner eller ting man ellers har kjært. Livet har aldri noen garanti. Den kan slå deg i bakken når du minst venter det, men det er du selv som avgjør om du vil reise deg opp igjen og kjempe for det du tror og håper på. Spesielt hvis du er som meg, glad i livet og ønsker å leve så lenge som mulig.

Noen dager og perioder er tøffere enn andre, og det har vært mange for min del.
I senere tid har jeg opplevd at noen fra min 14 år lange arbeidsplass, som jeg avsluttet i november 2015, og noen som jeg gikk på Ål Folkehøyskole, som valgte å bryte kontakten med meg og vende meg ryggen av uforståelige grunner. Samtidig føles det ikke særlig overraskende, da jeg vet at det er lett å bli betraktet for å ha vært BARE en arbeidskollega og skole-kamerat for enkelte. Slik er det vel med alle?

Derimot er det svært besynderlig at alt det skjedde i en tid da jeg har passet på min bror og mor, og fulgt min bror inn og ut av lege og sykehus i forbindelse med ulike tester og medisinsk behandling. Det var egentlig ganske unødvendig å oppleve en stor del plutselig vende meg ryggen uten å si rett opp i ansiktet på
meg hva som er problemet, og heller se om det problemet kunne løses på en voksen, sivilisert og diplomatisk måte, i stedet for å velge den enkleste, feige
utveien ved bare å gå sin vei og ikke tenke på at man sårer andre med sånt.

Et eksempel er jo en del venner fra Facebook jeg trodde jeg hadde et godt forhold til, som også valgte å bare gå sin vei og la meg i stikken uten noen god forklaring. Det også fikk meg til å tenke på at man tror man kjenner noen, og så gjør man det ikke likevel. Ikke noe kjekt når sånt skjer, og det gjør at man blir skeptisk til nye mennesker. Det har iallefall jeg blitt, med god grunn, så nå er jeg veldig nøye med hvem jeg kommer i kontakt med og hvordan de oppfører seg, også med meg.

Vi tre i familien som er igjen...

Hjemmet har det ikke vært lett, med tanke på alt som har skjedd. Hver av oss sliter med hvert vårt...

Vi er glad i hverandre og tar vare på hverandre i tykt og tynt. Vi er like på mange måter, som stahet, beslutning og omtanke for gode mennesker.

Likevel er vi ganske forskjellig fra hverandre. I mitt tilfelle er jeg eneste av oss tre som er eventyrlysten og sugen på å kunne reise til nye steder og oppdage nye ting. Spesielt fordi jeg har foto som hobby og elsker å fotografere nye steder og situasjoner. Men for å kunne gjøre det, trengs det bra med penger, og når man ikke en gang har det, kommer man ikke særlig langt, i tillegg til å passe på at helsa er så bra som mulig når man KAN reise bort feks.

Familielivet har dessverre i løpet av de siste 20 årene vært mest preget av problemer og sykdom at det har blitt slitsomt og for vondt. Selv når det er gode dager, sitter frykten i meg for at neste dag blir en dag tynget av problemer igjen. 

Selvsagt er det en del av livet, men når det meste av hverdagen skal bestå av problemer, sykdom og dårlig helse, så kan jo en begynne å lure på hva som i grunn er meningen med livet, og når man skal få et godt og normalt liv? Oppleve så mye mer av det gode livet i forhold til hva som har vært tilfelle for min egen del.

Det er nå det begynner å bli trist. Du spør sikkert om jeg er lykkelig og har det bra med meg selv? Jeg skal være ærlig å si at jeg er ikke lykkelig, og har det stort sett ikke så bra med meg selv. Det er lenge siden jeg har følt lykke og hatt det bra med meg selv. Altså, jeg har gode dager som folk flest, men da har jeg heller en slags munter smil eller danner en maske med "falsk" smil. Ellers er det dager flest med det vanlige, alvorlig preget tilværelse, for det er gjerne ofte anspent hjemme når det dukker opp vanskelige problemer, slik det har vært de siste 20 årene iallefall.

En situasjon som opprører meg mest, er noe som skjedde for 3 netter siden. Det var en veldig ubehagelig og vond natt jeg aldri trodde skulle skje. Det var i forbindelse med min eneste storebror, som hadde rotet seg opp i alvorlige problemer. Mye var egentlig ikke hans egen feil, men forferdelig uflaks som likevel skapte alvorlige konsekvenser. Ikke bare for ham selv, men for både min mor og meg selv.

Det endte med en kraftig krangel mellom meg og min bror. Uten å gå innpå hva det handlet om, kan jeg bare si at jeg reagerte kraftig på at min bror ikke tok konsekvensene på alvor, at det gikk utover oss andre og risikerte å sette vår fremtid på spill. Hans svar og reaksjon på at han ikke brydde seg om konsekvenser, fikk meg nærmest til å se rødt! For jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde vært så sint på noen, og det på min eneste bror! Ikke bare skrek jeg til ham og sa hva jeg syntes og mente, men jeg endte med å KLABBE til ham i ansiktet! Hadde ALDRI trodd at jeg skulle gjøre det mot min egen bror, men jeg gjorde det. Angrer selvsagt på at jeg klabbet til ham, men jeg angrer ikke på hva jeg syntes om holdningen han hadde til konsekvenser og uforsiktigheten hans. Det var ikke hans første, og trolig heller ikke hans siste. Beklageligvis kom jeg til et punkt der jeg rett og slett fikk nok.

Å prøve å se kul ut med munter smil...

Den natten ble noe av det lengste og vondeste jeg kan huske i hele mitt liv, selv om jeg var svært tydelig på mine meninger og synspunkter på det hele.

Selv nå som vi er venner igjen og hendelsen er tilgitt, har det endret noe i meg, og ført til at jeg har tatt en endelig beslutning om egen fremtid.

Den dagen min mor faller bort, vil min bror og jeg skille våres veier. Vi vil ikke leve sammen, og han vil stå for sine egne valg og konsekvenser alene, og jeg for mine. Det er slik det må bli, og det er det beste for alle parter. Dette har jeg egentlig tenkt på lenge, men den natten førte til at jeg tok den beslutningen på alvor. Mor og bror vet ingenting, for så lenge vi ennå har mor blant oss, så bor vi tre sammen og hjelper hverandre. Inntil den dagen mor ikke er mer. Da går min bror og jeg hver vår vei, og det er min egen beslutning og det står jeg ved, uansett hvor glad jeg er i familien min.

Er det egoistisk etter 20 år med elendighet, lidelser, sykdom, død, problemer og svik, at jeg velger å tenke mer på egne behov, og ønsket om et EGET liv å leve? 
Nei, jeg tror ikke det. Jeg vil nok si at det er på tide. For jeg har ingen ønske om å dø gammel og ensom, og i mine siste øyeblikk føle at livet mitt har vært totalt uten mening og verdigfull innhold. Jeg vil så absolutt ikke at min død skal bli sånn.

Ellers drømmer jeg om å vinne i Lotto. Livet føles så mye enklere når man har alle muligheter, midler og penger i hendene til å kunne gjøre hva som helst. Fordi at for en med lite penger, så kan sånn hell virkelig endre ALT, og da mener jeg ALT!

Dessuten er jeg ofte ensom, og savner for det meste en kjæreste igjen. En som godtar meg for den jeg er og takler den "bagasjen" jeg har, selv om jeg velger fremover kun å snakke om min "bagasje", når noen spør. For det fine det er med 
at noen spør, er at da ser du om den personen faktisk bryr seg om deg!

Savner å kunne kose og ha sex igjen. Det er nå lenge siden jeg har hatt det så godt og jeg savner det. Savner helhetsfølelsen. Å føle seg elsket og verdsatt, og føle at den personen gjør det godt for meg, like mye som jeg for henne. Å kunne våkne opp med henne og vite at alt er ekte og ingen drøm. Berøringene og de intime samtalene. Betro seg helt til hverandre. Å føle seg komplett sånn...

Det er en fin, romantisk setning fra filmen "Jerry McQuire", med Tom Cruise og Renee Zellweger, der han sier til henne: "I love you. You complete me". Det er noe av det vakreste man kan høre en si, og å være i stand til å kunne si det selv.

Kort og greit savner jeg muligheten til et godt, normalt liv. Normalt har det aldri vært for min del, og er lenge siden livet mitt virkelig var noelunde godt. Men hver dag håper jeg at ting snur, slik at det kan bli det. Men jeg vet at veien fremover fra nå av, vil bli annerledes for meg. Spesielt tatt i betraktning noen av de beslutningene jeg har valgt å ta, så blir det annerledes. En dag om gangen.

Inntil slike beslutninger skal tas, forsøker jeg mitt beste å leve i nuet og tilpasse meg etter beste evne, og sørge for at de jeg har rundt meg har det bra, for så å gjøre det jeg kan med mine egne behov og ønsker dag for dag så godt som mulig.

Nå vet du hva jeg har vært igjennom i senere tid, og hva jeg sitter igjen med, på godt og vondt. Jeg fremstår som en annerledes mann enn hva jeg pleide å være, men samtidig er det viktige erfaringer å ta med seg videre i livet frem til døden.

Tusen takk for at du leste denne bloggen. Det var alt for denne gang...

Skrevet av
Helge Kvalheim