 |
| Med et munter smil om munnen... |
Det har vært en vanskelig tid siden da jeg sluttet i Signo Dokken November 2015. Tapet av en god venn november i fjor, opplevelsen av at en del begynte å vende meg ryggen. Selv personer jeg ikke regnet med ville la meg i stikken, og min bror som har vært inn og ut av leger og sykehus pga dårlig helse. Tøft har det vært og det er det forsatt...
Det er aldri lett å skrive en personlig blogg, og jo dypere bloggen skal være, jo mer tid trengs det for å tenke gjennom hva som skal skrives, og hva ord og setninger som skal brukes. Nøye planlegging.
Kort oppsummering av hvor jeg kommer fra: Vel, jeg kommer opprinnelig fra Radøy utenfor Bergen. På et sted kalt Vågernes. Der ble jeg klekket ut 19.juni 1975, fra en stor familie bestående av 5 søsken (medregnet meg selv), med 4 brødre og en søster, og skilte foreldre hvorav far var alkoholiker, slo og mishandlet flere av mine søsken, mens jeg vokste opp på internat i forbindelse med spesialskole for døve og hørselshemmede i Bergen. Skoler som Hunstad og Bjørkåsen VGS. Av alle 6 barna i familien, var jeg eneste hørselshemmede av de hørende i familien.
Flere kjenner til at jeg mistet 3 brødre i 1997, 1998 og 1999, og noen nære venner i 2000, 2009 og en i november 2016. Min far døde av kreft 8.februar 2014. Personlig reagerte jeg med blandete følelser vedrørende min fars død, for
han hadde aldri brydd seg om familien, men kun om seg selv og drikkingen sin.
Har også en søster, som pleide å være snill og god, men som vendte seg mot oss som er igjen. Min mor på snart 74, min bror på snart 45, og meg selv. Hun lever ja, men hun er ikke blant oss mer, for å si det på den måten. Hvis man skulle bruke noen patetiske sitater fra Star Wars, kunne man nok si at hun ble forført av den mørke siden og ble en annen. Hva forteller det deg når til og med dine egne, plutselig vender seg mot deg og hater deg av grunner du ikke klarer å forstå?
Det fikk vi som er igjen aldri noen svar på, og det vil vi trolig aldri få heller...
Så der har du den raske oppsummeringen av hvor jeg kommer fra og hvem jeg er, på godt og vondt. Jeg pleide å være en livsglad, uskyldig gutt. Naiv, optimistisk og godtroende. På mange måter var jeg også veldig egoistisk og så bare meg selv. Var vel ganske umoden på mange måter og ble sent voksen. Slik var jeg de første 20 årene av mitt liv. Men etter å ha blitt 22 år i 1997, skulle alt bli forandret...
 |
| Mens vi forsatt var en familie... |
Det sies at tiden leger sår, men ikke alle sår kan leges. Det vil alltid være lengsel og savn så lenge man lever. Det er det for meg, for jeg var veldig glad i mine brødre og de som ellers forsvant, og det vil jeg alltid være...
For de døde er aldri helt borte, men lever videre i oss i våres hjerter, sinn og sjel. Det i seg selv er en trøst, og jeg tenker at andre som har mistet noen, føler det samme også. Håp er en veldig viktig ting å ha, og er en farlig ting å miste.
 |
| Når du har mange ting i tankene... |
Samtidig ble jeg jo en helt annen mann enn jeg hadde regnet med å bli, på godt og vondt. Det gode er at jeg ble en veldig omsorgsfull og forståelsesfull person, god til å lytte og opptatt av at andre gode mennesker har det bra.
Mens det negative ved meg er at jeg er blitt stadig mer skeptisk til nye mennesker, er langt mer forsiktig og mer bekymret over egen fremtid enn før.
I det minste prøver jeg å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det som er.
Livet har lært meg at man ikke skal ta noe for gitt. At livet er en dyrebar gave som må settes pris på, og ta vare på de man har rundt seg. For inte varer evig, og det kommer en dag der man vil miste det dyrebare man har. Enten om det er noen i ens familie, nyskapt familie, venner eller ting man ellers har kjært. Livet har aldri noen garanti. Den kan slå deg i bakken når du minst venter det, men det er du selv som avgjør om du vil reise deg opp igjen og kjempe for det du tror og håper på. Spesielt hvis du er som meg, glad i livet og ønsker å leve så lenge som mulig.
Noen dager og perioder er tøffere enn andre, og det har vært mange for min del.
I senere tid har jeg opplevd at noen fra min 14 år lange arbeidsplass, som jeg avsluttet i november 2015, og noen som jeg gikk på Ål Folkehøyskole, som valgte å bryte kontakten med meg og vende meg ryggen av uforståelige grunner. Samtidig føles det ikke særlig overraskende, da jeg vet at det er lett å bli betraktet for å ha vært BARE en arbeidskollega og skole-kamerat for enkelte. Slik er det vel med alle?
Derimot er det svært besynderlig at alt det skjedde i en tid da jeg har passet på min bror og mor, og fulgt min bror inn og ut av lege og sykehus i forbindelse med ulike tester og medisinsk behandling. Det var egentlig ganske unødvendig å oppleve en stor del plutselig vende meg ryggen uten å si rett opp i ansiktet på
meg hva som er problemet, og heller se om det problemet kunne løses på en voksen, sivilisert og diplomatisk måte, i stedet for å velge den enkleste, feige
utveien ved bare å gå sin vei og ikke tenke på at man sårer andre med sånt.
Et eksempel er jo en del venner fra Facebook jeg trodde jeg hadde et godt forhold til, som også valgte å bare gå sin vei og la meg i stikken uten noen god forklaring. Det også fikk meg til å tenke på at man tror man kjenner noen, og så gjør man det ikke likevel. Ikke noe kjekt når sånt skjer, og det gjør at man blir skeptisk til nye mennesker. Det har iallefall jeg blitt, med god grunn, så nå er jeg veldig nøye med hvem jeg kommer i kontakt med og hvordan de oppfører seg, også med meg.
 |
| Vi tre i familien som er igjen... |
Vi er glad i hverandre og tar vare på hverandre i tykt og tynt. Vi er like på mange måter, som stahet, beslutning og omtanke for gode mennesker.
Likevel er vi ganske forskjellig fra hverandre. I mitt tilfelle er jeg eneste av oss tre som er eventyrlysten og sugen på å kunne reise til nye steder og oppdage nye ting. Spesielt fordi jeg har foto som hobby og elsker å fotografere nye steder og situasjoner. Men for å kunne gjøre det, trengs det bra med penger, og når man ikke en gang har det, kommer man ikke særlig langt, i tillegg til å passe på at helsa er så bra som mulig når man KAN reise bort feks.
Familielivet har dessverre i løpet av de siste 20 årene vært mest preget av problemer og sykdom at det har blitt slitsomt og for vondt. Selv når det er gode dager, sitter frykten i meg for at neste dag blir en dag tynget av problemer igjen.
Selvsagt er det en del av livet, men når det meste av hverdagen skal bestå av problemer, sykdom og dårlig helse, så kan jo en begynne å lure på hva som i grunn er meningen med livet, og når man skal få et godt og normalt liv? Oppleve så mye mer av det gode livet i forhold til hva som har vært tilfelle for min egen del.
Det er nå det begynner å bli trist. Du spør sikkert om jeg er lykkelig og har det bra med meg selv? Jeg skal være ærlig å si at jeg er ikke lykkelig, og har det stort sett ikke så bra med meg selv. Det er lenge siden jeg har følt lykke og hatt det bra med meg selv. Altså, jeg har gode dager som folk flest, men da har jeg heller en slags munter smil eller danner en maske med "falsk" smil. Ellers er det dager flest med det vanlige, alvorlig preget tilværelse, for det er gjerne ofte anspent hjemme når det dukker opp vanskelige problemer, slik det har vært de siste 20 årene iallefall.
En situasjon som opprører meg mest, er noe som skjedde for 3 netter siden. Det var en veldig ubehagelig og vond natt jeg aldri trodde skulle skje. Det var i forbindelse med min eneste storebror, som hadde rotet seg opp i alvorlige problemer. Mye var egentlig ikke hans egen feil, men forferdelig uflaks som likevel skapte alvorlige konsekvenser. Ikke bare for ham selv, men for både min mor og meg selv.
Det endte med en kraftig krangel mellom meg og min bror. Uten å gå innpå hva det handlet om, kan jeg bare si at jeg reagerte kraftig på at min bror ikke tok konsekvensene på alvor, at det gikk utover oss andre og risikerte å sette vår fremtid på spill. Hans svar og reaksjon på at han ikke brydde seg om konsekvenser, fikk meg nærmest til å se rødt! For jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde vært så sint på noen, og det på min eneste bror! Ikke bare skrek jeg til ham og sa hva jeg syntes og mente, men jeg endte med å KLABBE til ham i ansiktet! Hadde ALDRI trodd at jeg skulle gjøre det mot min egen bror, men jeg gjorde det. Angrer selvsagt på at jeg klabbet til ham, men jeg angrer ikke på hva jeg syntes om holdningen han hadde til konsekvenser og uforsiktigheten hans. Det var ikke hans første, og trolig heller ikke hans siste. Beklageligvis kom jeg til et punkt der jeg rett og slett fikk nok.
 |
| Å prøve å se kul ut med munter smil... |
Selv nå som vi er venner igjen og hendelsen er tilgitt, har det endret noe i meg, og ført til at jeg har tatt en endelig beslutning om egen fremtid.
Den dagen min mor faller bort, vil min bror og jeg skille våres veier. Vi vil ikke leve sammen, og han vil stå for sine egne valg og konsekvenser alene, og jeg for mine. Det er slik det må bli, og det er det beste for alle parter. Dette har jeg egentlig tenkt på lenge, men den natten førte til at jeg tok den beslutningen på alvor. Mor og bror vet ingenting, for så lenge vi ennå har mor blant oss, så bor vi tre sammen og hjelper hverandre. Inntil den dagen mor ikke er mer. Da går min bror og jeg hver vår vei, og det er min egen beslutning og det står jeg ved, uansett hvor glad jeg er i familien min.
Er det egoistisk etter 20 år med elendighet, lidelser, sykdom, død, problemer og svik, at jeg velger å tenke mer på egne behov, og ønsket om et EGET liv å leve?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg vil nok si at det er på tide. For jeg har ingen ønske om å dø gammel og ensom, og i mine siste øyeblikk føle at livet mitt har vært totalt uten mening og verdigfull innhold. Jeg vil så absolutt ikke at min død skal bli sånn.
Ellers drømmer jeg om å vinne i Lotto. Livet føles så mye enklere når man har alle muligheter, midler og penger i hendene til å kunne gjøre hva som helst. Fordi at for en med lite penger, så kan sånn hell virkelig endre ALT, og da mener jeg ALT!
Dessuten er jeg ofte ensom, og savner for det meste en kjæreste igjen. En som godtar meg for den jeg er og takler den "bagasjen" jeg har, selv om jeg velger fremover kun å snakke om min "bagasje", når noen spør. For det fine det er med
at noen spør, er at da ser du om den personen faktisk bryr seg om deg!
Savner å kunne kose og ha sex igjen. Det er nå lenge siden jeg har hatt det så godt og jeg savner det. Savner helhetsfølelsen. Å føle seg elsket og verdsatt, og føle at den personen gjør det godt for meg, like mye som jeg for henne. Å kunne våkne opp med henne og vite at alt er ekte og ingen drøm. Berøringene og de intime samtalene. Betro seg helt til hverandre. Å føle seg komplett sånn...
Det er en fin, romantisk setning fra filmen "Jerry McQuire", med Tom Cruise og Renee Zellweger, der han sier til henne: "I love you. You complete me". Det er noe av det vakreste man kan høre en si, og å være i stand til å kunne si det selv.
Kort og greit savner jeg muligheten til et godt, normalt liv. Normalt har det aldri vært for min del, og er lenge siden livet mitt virkelig var noelunde godt. Men hver dag håper jeg at ting snur, slik at det kan bli det. Men jeg vet at veien fremover fra nå av, vil bli annerledes for meg. Spesielt tatt i betraktning noen av de beslutningene jeg har valgt å ta, så blir det annerledes. En dag om gangen.
Inntil slike beslutninger skal tas, forsøker jeg mitt beste å leve i nuet og tilpasse meg etter beste evne, og sørge for at de jeg har rundt meg har det bra, for så å gjøre det jeg kan med mine egne behov og ønsker dag for dag så godt som mulig.
Nå vet du hva jeg har vært igjennom i senere tid, og hva jeg sitter igjen med, på godt og vondt. Jeg fremstår som en annerledes mann enn hva jeg pleide å være, men samtidig er det viktige erfaringer å ta med seg videre i livet frem til døden.
Tusen takk for at du leste denne bloggen. Det var alt for denne gang...
Skrevet av
Helge Kvalheim
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar