Glemme dårlige mennesker

En lang tid tilbake var det en periode jeg skrev spesielt om visse personer som jeg følte gjorde mye av tilværelsen min til et helvete. Noen av dem flere år tilbake frem til idag, noen andre senere i livet for bare en del år siden. Det var et innlegg som skapte sterke reaksjoner og ble forståelig nok møtt med kraftig kritikk, fordi person-angrep gikk begge veier. Mye ble ord mot ord, uten konkrete beviser, selv om historien var sann.


Innlegget ble fjernet og jeg har derfor hatt veldig god tid til å tenke over måten å gjøre og si ting på. Du som leser spør kanskje om dette er et nytt forsøk på angrep? Nei, det er det ikke. Det jeg prøver å si er at dårlige mennesker som i mitt tilfelle har forvoldt meg og mine nærmeste skade på ulike måter, fortjener ikke noen oppmerksomhet. Samme kan sies om gjerningsfolk som bl.a bidro til at 22.juli i Norge ble en nasjonal tragedie. Dårlige mennesker skal derfor ignoreres.


Det har ingen hensikt å gi dårlige mennesker oppmerksomhet, og å skrive innlegg om visse personer er derfor lite hensiktmessig. Personlig har jeg lært meg at det slår begge veier, og det verste som kan skje er at dårlige mennesker av noen andre kan bli sett på som helter, og rett og slett fremstilt på andre måter enn det som gjerne er tilfelle. Det er heller bedre å snakke med nærmeste venner ansikt til ansikt om ting enn å skrive et offentlig innlegg om dårlige hendelser med dårlige mennesker, der hvem som helst kan lese det som blir skrevet, og ende opp med å få tilbakemeldinger fra utenforstående. Det er det ingen som ønsker, og ikke jeg heller. Tiden er kommet for å begrave alt det vonde...


Det har vært mange problemer, smeller og unødige lidelser at jeg er nå klar til å begrave dem. Aldri noen gang igjen huske dårlige mennesker og hendelser. Aldri mer nevne dårlige mennesker ved navn, ikke en gang gjennom bilde eller noe de kan huskes ved, for alt dårlig fortjener ingen plass i hverken mitt eller ditt liv. Hvorfor skal dårlige mennesker liksom få oppmerksomhet? Vi vil ikke gjøre dem til forbilder eller helter for sine dårlige handlinger. Det fortjener de overhodet ikke. Det er derfor bedre å late som om de aldri har eksistert. Det er det jeg skal gjøre med dårlige mennesker. I mine øyner har de aldri eksistert, for de skal ikke huskes hverken ved navn, bilde, symbol, ord eller noe som helst annet de kan nevnes i.


Istedet fokuserer jeg fremover på mennesker som står meg nær, som min egen familie og nære venner. De er alt for meg, ellers hadde jeg ikke vært her i dag. Det mener jeg virkelig...


Skulle dårlige mennesker likevel gjøre livet surt for meg og mine nærmeste, kommer jeg personlig ikke lenger til å handle feil på feile måter, men istedet gjøre de rette, LOVLIGE tingene på riktig måte og felle "fiendene" på deres egen "hjemmebane". Rett skal derfor være rett, og rettferdighet er et sterkt begrep som har en sentral betydning for meg.


Kort summert skal alt det vonde begraves for godt og alt det gode skal blomstre som de vakreste planter på denne jord. Det har jeg tro på, og det har sikkert du også tro på.


Det er mye positivt å se frem til ved å ha et åpent, positiv sinn, bare man tror. Sammen kan du og jeg vise hva det virkelig betyr å være et ekte, godt menneske. Glem alt det vonde, og få frem alt det gode! Det er hva vi alle kan gjøre.Begynn med blanke ark på positiv vis. Det har jeg iallefall tenkt å gjøre. Hva med deg?


Skrevet av:
Helge Kvalheim, Bergen

Tilbake til Radøy

Nå er det en god stund siden jeg har skrevet nytt innlegg i bloggen min. Bloggsiden har gjennomgått store endringer siden sist jeg skrev innlegg, og er nå på tide med nytt innlegg etter en god stund med pause.


Lørdag 08.10.2011 var en fantastisk flott dag! Sola skinte klart og tydelig, og naturens mange vakre høstfarger ble enda klarere å se!


Rundt 14.00-tiden drog jeg, min mor og bror først til Knarvik for å spise på et sted som het "Venezia Pizza Mamma Rosa". Et lite og rolig spisested med en god del forskjellige menyer. Vi valgte hamburger med pommes frites og brus. Selv drakk jeg vann til maten da de ikke hadde Sprite eller Sprite Zero, og ville ikke drikke Cola, for å kunne jobbe med overvekten.

En halvtime senere handlet vi på Rema 1000 i Knarvik. Der fikk vi handlet det vi trengte for helgen, før vi tok turen inn mot Vågernes på Radøy, der de fleste av oss faktisk kom fra.


Mange av stedene før Manger og Vågernes var i store endringer, mens visse steder var mye det samme, som man kan se på bildene.

Fremme i Vågernes gikk vi ut av bilen og så oss omkring hvordan det så ut etter godt over 25 år siden da vi hadde vårt første hus der. Minnene var veldig mange, desverre mest vonde, men også noen fine, gode minner.


Områdene var mye det samme slik vi husket dem, med en del endringer. I bildet til venstre her med det hvite huset, bodde tante Henny og fetter Trond for veldig lenge siden. Nå er det noen andre som bor der. Til høyre for huset her var det også en bondegård, men den er nå borte. En del endringer har det nok blitt her, selv om det meste er det samme som før. Omgivelsene er derimot vakre!

Mor og jeg så litt på huset vi først hadde så mange år tilbake den tiden min mor og far forsatt var sammen. Jeg var litt bekymret for at mor skulle være for preget av minnene, da hun spesielt ikke har gode minner fra inne i det huset vi hadde, men sa det gikk bra når jeg og min bror var med henne, noe vi var veldig glad for. Huset vi bodde i, er det nå noen andre som bor i. Bildet ble derfor tatt litt på avstand, som du kan se like under her, som er mye det samme.

Til høyre for huset er garasjen der både far og flere av mine brødre startet å jobbe med å fikse og lakkere biler. Hagen er også mye det samme som den gang vi bodde der, som du kan se på bildet under igjen. Bildene ble tatt på avstand av hensyn til folk som bor der nå. Virkelige flotte omgivelser tross alt.

Etter å ha tatt en liten titt, så spesielt jeg på den rød hytta som tante Henny eide, like ved dette huset. Som liten gutt besøkte jeg ofte denne barndomshytta når tante Henny var der, og jeg husker hun lagde fantastiske gode ostesmørbrød med gammeldags ovn. 


Hytta står forsatt der den dag i dag slik vi husker den, med utsikt over det flotte havet i nærheten. Nå er det vel noen andre som også bor her, som trolig er i familie med de som eier det hvite huset vi bodde i før.

 Kort stund etter så jeg, min mor og bror på området der avdøde onkel Arne hadde hus, bare et stykke unna den røde hytta. Onkel Arne døde av kreft i 1994, og var vår fars yngre bror.


For en del år siden brant huset til onkel Arne ned til grunne og etterlot seg bare grunnmur igjen av det som en gang var huset hans. Det var et ganske trist syn å se, for jeg husker at jeg noen ganger besøkte onkel Arne da han levde og hadde hus der. Det var en gang et ganske flott hus som han hadde fått bygget. Å se bare grunnmur som rester av det var ganske trist...

Mens min mor og bror gikk til bilen, så jeg nærmere på det nedbrente huset og tok disse bildene, som du kan se her like under teksten.


Bildene under viser det som er igjen av huset. Fetter Atle bodde nedenfor frem til da huset brant opp. Nå bor han selvsagt ikke her lenger...

 Bildet rett under viser garasjen som var der, mens de andre bildene viser leiligheten som var under der huset stod, hvor grunnmuren nå er. Ser tomt og øde ut nå som alt er borte...


Etterpå gikk jeg til bilen, mimret litt og så kjørte vi hjem igjen. På vei hjem når vi kom til Manger, tok jeg en titt på barnehagen jeg gikk på som liten gutt. Barnehagen var mye det samme, men bare utvidet. Det var gøy å se på barnehagen.


Etter det dro vi hjem og slappet av resten av lørdagen. Vi har hatt en veldig flott lørdag med fantastisk vær og kost oss, til tross for at det var litt tøft å dra tilbake til et gammelt sted og vekke minner på godt og vondt. Omgivelsene derimot er fantastisk flott å se på i sånt vær, og bildene taler sitt språk!

Selv om visse dårlige minner ble vekket til livet, fokuserte vi på de gode minnene ved å se det positive gjennom bildene som er tatt med her.


Skrevet av:
Helge Kvalheim

En nasjonal tragedie...

Det er med stor sorg og dyp medfølelse jeg skriver dette innlegget. Fredag 22.07.2011 skjedde det mest utenkelige som kunne skje et land som Norge - Et terrorangrep hvor store deler av regjeringskvartalet i Oslo ble rammet og tapet av 8 menneskeliv under den kraftige eksplosjonen. Videre var det et forferdelig skytedrama på Utøya hvor i alt over 90 antall mennesker mistet livet sitt i dramaet. Alt dette utført av en ekte nordmann. Ingen hadde regnet med at en nordmann skulle stå bak begge angrepene. 


Angrepene syns å ha vært nøye planlagt og ble utført svært systematisk. Angrepet mot regjeringskvartalet syns å ha et politisk motiv i bildet, men det er usikkert hva motivet var for skytedramaet i Utøya. Det er blitt fortalt at hovedmannen bak angrepene var tidligere FrP-medlem. Antakeligvis kan gjerningsmannen ha visst at Utøya hadde en spesiell betydning for politikerne, blant dem Stoltenberg da han var yngre. Angrepet på Utøya kan ha vært et tegn på å ramme folk også følelsesmessig og dermed ødelegge den fredelige, harmoniske idyllen, noe gjerningsmannen dessverre har lykkes med. I stedet har hele situasjonen blitt et mareritt!

Det er lett å føle hat og sinne. Å føle lyst til å "banke livet av de som har forvoldt oss og vårt land skade og krenkelse". Det er lett å klandre politikere for mye av de problemene Norge har måtte stå ovenfor all den tiden den rød-grønne regjeringen har hatt makten. På mange måter kan vi klandre dem med god grunn, men å utøve vold og begå kriminelle handlinger for å oppnå sine mål, er ikke løsningen. Vold er aldri løsningen. Det gjør bare vondt mye værre.


Personlig vil jeg beklage ovenfor folk at jeg til tider har latt min frustrasjon og bitterhet ovenfor den rød-grønne politikken tatt overhånd at jeg nesten glemte det VIRKELIGE problemet: Tapet av så mange menneskeliv under angrepene og at situasjonen her er mye større enn politiske uenigheter, men basert på ren ondskap og galskap. Det handler om medmenneskelighet. Det handler om å ta vare på hverandre, bry oss mer om andre og tenke mindre på oss selv, for vi er alle mennesker som lever på samme planet og bør lære oss å oppføre oss mer diplomatisk og sivilisert. Ting ville derfor vært langt bedre om vi bare hadde sittet oss ned sammen og snakket om problemene, og jobbe i fellesskap for å finne løsninger som tilfredsstiller alle parter.


Det er galt å hate. Det er galt å bruke vold for å prøve å oppnå noe. Å skape frykt, å skape terror og ødelegge alt det gode vi mennesker trenger. Angrepene er en nasjonal tragedie. En tragedie som kunne ha vært unngått og løst på en helt annen måte uten all volden. Liv kunne vært spart. Det som har hendt vil følge de rammede resten av livet. Livet blir aldri det samme igjen, og disse vil alltid føle seg redde og snu seg til alle kanter av frykt for lignende hendelser igjen.


Tiden fremover vil bli vanskelig og hard, og nå trenger vi alle i Norge å stå samlet. Ikke bare som en viktig nasjon, men som mennesker som bryr seg om hverandre og vil hjelpe hverandre.
Tiden er kommet for å opptre som ekte mennesker og å vise hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og vise vår avsky til all form for ondskap, men fokusere på all godhet. Lære å respektere hverandre bedre og lære å bry oss mer om hverandre og andre enn oss selv. Vi har sjansen til å bli et bedre menneske. For den største gaven er å bry seg om andre.


Vi som en liten, men stolt nasjon, har måtte tåle mange fall og slag, men vi reiser oss opp og lar oss ikke trues til taushet. Demokratiet vi har vil nå få en langt sterkere betydning. Samlet viser vi viljestyrke, tro og håp om fred og kjærlighet. Samlet viser vi sann styrke og vilje til å leve, og at vi viser at vi ikke godtar hverken terror eller vold. Vi ønsker kun rettferdighet, fred og kjærlighet på jorden, hvor vi alle kan leve i harmoni. Det kan ikke understrekes tydeligere nok.


Til slutt vil jeg avslutte med å gi mine dypeste kondolanser til de pårørende som mistet sine kjære og at jeg virkelig føler med dem. En liten trøst er det da å vite at de som er døde, er egentlig aldri borte og glemt, men lever videre i våres hjerter, sjel og tanker. Samtidig har jeg et lite budskap til politikerne om å bekjempe terror med sterkere midler og kanskje begynne å innføre dødsstraff i norske fengsler. Altså livstidsdom i fengsel i stedet for maks 21 års fengsel.


Alt i alt er det forferdelig trist det som har skjedd, og derfor en dyp nasjonalt tragedie. Samtidig er hendelsene en viktig tankekors i hva som må til for å bekjempe terror og hvor mye bedre vi må bli til å bry oss mer om hverandre og andre mennesker enn bare oss selv. Vold er aldri løsningen, men å ta oss tid til å sitte oss ned, diskutere problemene diplomatisk og sivilisert og sammen jobbe i fellesskap med å finne løsninger som tilfredsstiller alle parter. Vi er mennesker.


Skrevet av


Helge Kvalheim

Å føle seg mislykket...

Aner ikke helt hva jeg skal skrive. Mange tanker og følelser skaper konflikter inne i meg. Dette første halve året av 2011 har vært en enorm påkjenning for meg personlig.

Mye av problemene går i hvordan livet til meg og min familie har utviklet seg etter alle årene fra den tiden da mine 3 brødre falt bort i 1997, 1998 og 1999, en nær venn som var som en far for meg i 2000 og en annen god venn som døde for 2 år siden. Disse tapene har satt dype spor...

I tillegg støtet min søster bort familien av uforklarlige årsaker, og så har jeg en far som aldri har vært en far, som har tydd til flasken og voldsbruk i over 40 år...

I de siste 2 årene har min mor, gjenlevende bror og jeg jobbet intens med å lete etter hus utenfor Bergen. I bloggen vil jeg ikke si hvor, men nære venner av meg og slektninger forstår hvorfor vi søker utenfor Bergen. Først og fremst fordi det er langt billigere, det andre er at det er mer tilfredsstillende og harmonisk levevilkår ute på landet i forhold til byene. For noen få måneder siden nå var vi veldig nær ved å få tak i et hus, men selvsagt setter problemer som kommunen «kjepper i hjulene» med kravet om egenkapital på 20%, som tilsvarer rundt 200.000kr, som vi er nødt til å ha som garanti, UTENOM det vi ellers låner eller får i lån. Disse endringene ble en realitet som følge av finanskrisen som har vært. Det er et fryktelig slag i trynet når slike kommunistdjevler med politisk propaganda skal «gjøre livet surt» for oss vanlige borgere av et land som ikke lenger er godt å leve i...

Likevel reiser vi oss opp og kjemper med alt vi har, fordi det først og fremst handler om prinsipper. Flere ganger har kommunen «bortforklart» ting med å komme med en og annen «unnskyldning» for å avvise noen som helst form for støtte til denne egenkapitalen man må ha som garanti ved huskjøp. Slik har lovene blitt i disse dager...

Hver gang jeg blar i avisene eller ser nyheter på tv der den rød-grønne regjeringen eller Stoltenberg kommer i sentrum, så blir jeg alltid kvalm. Kvalm av å se de ekle trynene til de som forpester landet med sin rød-grønne kreftsvuls, som skjærer seg inn i landets kjøtt og blod. Resultatet blir et land som fremstår som sjelløs, dødt og ødelagt. Ødelagt gjennom et politisk system som ikke tjener folkets og landets beste. Vi trenger en politisk revolusjon. Et politisk system som faktisk fungerer, så første steget må bli å fjerne alle de politikerne som sitter i Stortinget og erstatte dem med helt nye politikere som vil det beste for folket i dette landet på langt mer humanitære måter enn det regjeringen har gjort mot folket den siste tiden. Det er ikke slik det skal være...

Huskjøpet er ikke eneste problemet jeg og min familie har måtte stri med. Personlig har jeg dette halve året slitt mye med pollen-allergi og har måtte levere inn mange legeeklæringer til jobben. Allergien går på reaksjon mot nyklippet gress og spesielle giftige planter som «Gullregn». Allergien har vært så plagsomt at jeg har fått resept på både Nasonex-nesespray, Cetrizin og Rinexin-tabletter for å dempe allergien så mye som mulig. Når det regner og er noe kjølig, så merker jeg heldigvis ikke så mye til allergien, men når det er varmt og meget flott vær på en tid da både gress og planter blomstrer, da er jeg ofte spesielt plaget av allergien. Pollen-allergi er noe man må leve med resten av livet, iallefall så lenge det ikke finnes noen kur som helbreder sånn allergi permanent, men i det minste finnes det medisiner som holder allergien i sjakk. Allergien kan forsvinne av seg selv helt plutselig også, eller avta i omfang, utifra det noen tidligere med pollen-allergi har fortalt meg. Dette er vissnok mulig...

Sant å si kan jeg kort fortelle at jeg har hatt en del problemer med loven også. Rotet meg i noen situasjoner jeg best kunne vært foruten. Ting man ikke snakker om i det offentlige, med hensyn til omstendighetene og de parter det berører. Kan si det slik at jeg har måtte betale min pris for å sone for de lovbrudd jeg har gjort. Det er da ikke snakk om kjente kriminelle storsaker vi ser i nyhetene, men da heller saker man kan bli straffet for når man er i konflikt med noen dårlige mennesker. Mennesker som ikke respekterer og forstår deg som du er, som aldri har brydd seg om deg og dine omgivelser, som kun bryr seg om seg selv og som viser det på alle tenkelige måter. Slike personer som ikke en gang klarer å opptre vennligsinnet uten behov for faste forbindelser, for det går da fint an å være vennligsinnet uten å behøve å skape faste forbindelser, for de som ønsker en enkel bekjentskap der du stort sett sier hei, hadet, smiler og går hver sin vei etterpå uten noen videre forpliktelser til hverandre?

Slike enkle ting som kunne ha vært løst privat og fredsfullt mellom involverte i stedet gjennom anmeldelser, for sånt er bare ødeleggende for begge i en konflikt, og kan faktisk pårøre familie og venner til begge parter...

Nylig har det også skjedd en annen lei ting. Det var fredag 17.06.2011 hvor jeg opprinnelig skulle ta min første tatovering hos «Lets Buzz» i Marken. Min bror Morten hadde sammen med mor Annlaug ordnet denne spesielle bursdagsgaven for meg (jeg hadde bursdag 19.06.2011 og ble 36 år gammel). Vi hadde kommet oss en stykke med bil ned til krysset mellom Strømgaten og Lars Hilles gate nærmere 15.00-tiden i regnvær, og midt i selveste rushtrafikken med mange biler foran og bak i kø. Plutselig bremser bilen foran oss uten forvarsel og uten signal, og min bror fikk ikke mulighet til å unnvike kollisjonen og smalt inn i bilen foran oss, til tross for lav fart!

Fordi fronten til min brors BMW var av plast p.g.a styling-settet, pådro fronten seg store skader i forhold til bilen foran, som bare fikk en liten bulk rett ovenfor eksosrøret. Føreren av bil B som lå foran, viste seg å være en ung kvinne på 22 år som ble grepet av panikk, i den tro at en eldre kvinnelig syklist skulle over gangfeltet når det faktisk var slik at syklisten gikk av sykkelen og VENTET på grønn mann, siden det lyste rødt mann ennå...

Det gikk ca. 15-minutter med å ordne skaderapport mellom oss involverte. Både jeg og min bror var like lei oss for at BMWn pådro seg stygge frontskader, men kjørte etterpå bort til tatoveringssjappa «Lets Buzz» og forklarte forsinkelsen. Fikk time på mandag etter den helgen, mens de lagde et passende motiv for Tvillinger, som er stjernetegnet mitt. Mandagen fikk jeg endelig dratt ned dit og ta tatoveringen alene, og betalte 1500kr etter avtale. Depositum på 500kr for timebestillingen var allerede betalt fredagen som hadde vært.

Bare noen dager etter ulykken ble min bror fratatt lappen av medisinske årsaker, samtidig som det kom frem at jenta som var fører av bilen foran, hadde avlevert falsk forklaring til politiet vedrørende ulykken fredagen 17.06.2011. Den falske forklaringen gikk ut på at jenta påstod at den eldre kvinnelige syklisten hadde syklet over gangfeltet og at det var grønn mann. Det var ikke tilfelle. Hun hadde også latt som om hun var pådratt seg nakkeskade da hun avleverte inn falsk forklaring, i den tro at forsikringen ville dekke alt for henne, og at broren min skulle sitte med all skylden, noe som er feil.

Heldigvis har forsikringsselskapet gått med på å dekke skaden på BMWn og gitt broren min rett til leiebil til BMWn var ferdig fikset på verkstedet han har jobbet for. Sier JOBBET fordi den kvinnelige sjefen hans bare gikk rundt og kjeftet på alt og alle, mens hun egentlig ikke hadde erfaring på reparasjon og lakkering av biler og hva sånt innebærer. Min bror valgte derfor å si opp jobben sin, for ingen skal måtte godta å bli kjeftet på uten erfaring og gode grunner, og heller løst problemene via saklige diskusjoner uten kjeft.

Forhåpentligvis blir det nå at både min bror og den unge kvinnen får fordelt ansvar for ulykken som skjedde. På den måten blir det mer rettferdig for begge parter, og begge kan legge ulykken bak seg uten videre problemer.

Et av tingene jeg derfor sliter mest med for tiden er at jeg ikke lenger trives med jobben min og miljøet der. Jobbet i bedriften i 11 år, mest på frukten, og nå et halvt år på bakeriet. Ettersom bedriften ikke kan tilby noe innenfor data, foto, skriving eller en kombinasjon av disse, som jeg har svært gode talenter for, betyr det at jeg må søke slike muligheter andre steder. Det er veldig frustrerende å vite at bedriften ikke kan ta inn slike tilbud.

Helt greit å snakke om planer for utvidelse og nye prosjekter, og er spesielt spennende for de som er ny på arbeidsplassen jeg har jobbet for i 11 år, men for de av oss som har jobbet mer enn 5-10 år, blir ikke slike planer spennende og like håpefullt å høre på. Slike av oss trenger noe nytt her og nå, og mange som meg i en sånn situasjon orker ikke å sitte og vente i det uendelige. Personlig har jeg behov for å videreutvikle meg og etablere meg et nytt liv, da gjerne utenfor arbeidsplassen min og bl.a søke nye muligheter andre steder, uansett hvor vanskelig og håpløst det må være når man både er sterkt hørselshemmet og uføretrygdet på toppen av. Det skal derfor ikke være så lett å finne andre muligheter i arbeidslivet der det idag er veldig høy pågang og stadig større krav til suksess, topp utdannelse og kapasitet. Penger og makt har blitt en sykelig besettelse for svært mange mennesker...

Det betyr nå i den forstand at jeg tar ut et halvt års permisjon fra jobben frem til jul, mens jeg leter etter andre muligheter og prøver å utrette noe gjennom de talentene jeg har for data, foto og bl.a skriving. Har overhodet ikke tenkt å sitte på ræva hjemme og stange hodet i veggen! Det har jeg ikke tenkt å gjøre. Det blir man syk av! Tar derfor en dag om gangen og gjør det beste ut av det. Forhåpentligvis løser det seg litt etter litt med tiden.

Det som er mest vanskelig for meg nå er det faktum at hørselsen min på venstre øret har gått noe mer ned på et nivå der vanlige høreapparater ikke lenger kan utnytte resthørselen jeg har på det øret. Hørselen på høyre øret er helt stabil og fungerer veldig godt i forhold til det på venstre. Det oppleves veldig ubehagelig med sånn skjev fordeling på hørselen og er noe jeg for tiden sliter ekstremt med da jeg er avhengig av både musikk og tale.

Eneste alternativet ser ut til å være såkalt Cockleat Implant (også kjent som C.I) som betyr å operere inn et slikt implant og erstatte sneglehuset for å registrere tale. Det er derfor klart at hørselen på mitt venstre øre oppfatter tale relativt dårlig, samtidig som oppfattelse av lyd rundt oppleves noe begrenset med høreapparatet jeg bruker, sammenlignet med hørselsen på høyre. C.I er det siste jeg vil ta, da ikke alle har like bra utbytte av det. Å operere inn et implant i øre, for så å koble på en ekstern apparat utenfor. Det kan beskrives som at en nesten får operert inn en slags «kontakt» ved øret, for så å koble på et eksternt utstyr. En liten del av deg blir kybernetisk...Det hadde derfor vært bedre om en fungerende genterapi nå hadde blitt en realitert, der døde hårceller som fanger opp lydsignaler i ørene blir erstattet med nyutviklede. En slik genterapi ville vært revolusjonerende for Norge.

Alt i alt ble dette innlegget skrevet fordi jeg for tiden ikke har det bra med meg selv og er ikke lykkelig. Hverken lykkelig med meg selv eller med hva jeg gjør slik ting er nå. Alt jeg kan gjøre er å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det. Permisjon fra jobben vil gjøre det lettere for meg å bevege meg bort fra en arbeidsplass jeg har representert i 11 år og tvinge meg ut på nye veier. I tillegg håper jeg planene om hus går igjennom og at kommunen endelig kan bidra med litt hjelp enn å komme med tåpelige unnskyldninger for ikke å hjelpe til.

Vi får se hvordan ting utvikler seg etterhvert. Et steg av gangen og en dag om gangen...

Skrevet av

Helge Kvalheim

Vern om hørselshemmedes rettigheter!

Dette er trolig ett av de aller vanskeligste innlegg jeg har skrevet på bloggen min, men føler så sterk for denne saken at jeg syns det er veldig viktig å skrive et innlegg om denne situasjonen.

1.februar 2011 dukket det opp en urovekkende nyhet ingen hadde ventet. Nedleggelse av 3 spesialskoler for hørselshemmede og døve. Disse er Hunstad Skole i Bergen, Skådalen Skole i Oslo og Nedre Gausen skole i Holmestrand, hvorav A.C Møller i Trondheim skulle bestå. Rundt på 90-tallet var det også trusler om nedleggelse av spesialskoler, den gang Bjørkåsen VGS. Både lærere og elever av Bjørkåsen VGS, som både var hørende, tunghørte og døve, stod samlet mot politikerne og demonstrerte med alle mulige midler, og lykkes med å verne Bjørkåsen VGS, men seieren skulle ikke vare spesielt mye lenger. En god del år tilbake i tid ble likevel Bjørkåsen VGS lagt ned og var ett av de første som var tvunget til å benytte knutepunkt-alternativet på Slåtthaug, hvor både hørselshemmede og hørende elever måtte dele klasserom og få samme undervisning. I senere tid ble Nordahl Grieg skole opprettet som knutepunkt-skole etter Bjørkåsen.

Argumentene som nå er blitt brukt for nedleggelse av døveskolene er at staten har fraskrevet seg all ansvar for å ivareta hørselshemmedes rettigheter og valgmuligheter, og dumpet dem over på kommunene, som hverken har penger til bybanen i Bergen, sykehus, veier og ikke minst til å ivareta spesialskolene. Steinar Standstad fra Statped Vest sa videre at det var lav etterspørsel på elever til spesialskolene, at hørselshemmede har «valgt» å benytte seg av tilrettelagt opplæringstilbud i knutepunkt-skolene og at mange var CI-opererte. Disse argumentene er mangel på kunnskap, innsikt og forståelse for hørselshemmede, vår livssituasjon og hva det innebærer å være hørselshemmet. Kort sagt kaller vi denne oppfatningen som uvitende og overfladisk holdning.

Vi vet at det Standstad har sagt er et stort BULLSHIT, og at denne mannen overhodet ikke vet hva han snakker om, men det er heller ikke alt...CI gir riktignok sterkt hørselshemmede og døve et lydbilde de ikke har oppfattet tidligere, deriblant muligheten til å registrere tale, men CI vil på ingen måte få hørselshemmede til å høre på lik linje med en vanlig hørende! Dette er feiltolket informasjon leger og fagfolk gir foreldre til hørselshemmede barn og personer som ikke er godt orientert om hørsels-utviklingen idag. Har du en medfødt hørselsskade, betyr dette at den skaden for alltid vil være uopprettelig, med mindre det skjer et mirakuløs gjennombrudd i legevitenskapen som tilsier at en hørselshemmet person vil kunne høre som en vanlig hørende. Enn så lenge må vi innfinne oss med den realiteten at dette er og ikke vil være mulig, så får leger og fagfolk slutte å gi folk feile forhåpninger og informasjon om CI og begynne å snakke om ting de har erfart selv.

Undersøkelser har nemlig vist at hørselshemmede intergret med hørende i knutepunkt-skoler, får ikke samme kvalitet på undervisning som det de hørende får. Dette til tross for at hørselshemmede får tilrettelagt undervisning. Mye går nok på trygghetsfølelse og hvor man føler seg hjemme. I egne spesialskoler har hørselshemmede full mulighet til å få med seg undervisning på tegnspråk, og kan utifra dette oppnå like gode eller bedre skoleresultater som hørende. Selvsagt kan dette være inviduelt, men det er iallefall den generelle dokumentasjonen av disse undersøkelser. Dessuten er tegnspråket sentralt i spesialskolene, mens vanlig tale er sentral i vanlige hørende skoler.


Med dette kan det nevnes at det er over 700.000 mennesker med ulike hørselsskader i Norge, de fleste med medfødt hørselsskade, men det er nesten 4.6 millioner av hørende mennesker i Norge som har enten altfor lite eller på grensen til null kompetanse om hørselshemmede, hva slags rettigheter de har, hva slags valgmuligheter de skal ha og hva det vil si å leve som hørselshemmet. Videre skal det nevnes at det i 2003 ble vedtatt et Tegnspråklov som er ment å ivareta de hørselshemmedes rettigheter og valgmuligheter, og at tegnspråk ble et eget godkjent språk. Dette skulle også innebære at norske programmer skulle tekstes slik at hørselshemmede ville kunne få med seg det som blir sagt på TV også, og ikke falle utenfor samfunnets dominans av hørende. Vi er nå i 2011 og likevel er ikke denne loven fulgt opp skikkelig, og nå trusler om nedleggelse? Hvor går grensene egentlig, og hvor uvitende og inkompentente går det virkelig an å bli?

Hva blir det neste de skal finne på? Nekte hørselshemmede å jobbe med argumentet om at hørselshemmede er ubrukelige og bare i veien for andre? Når det allerede er så voldsom mange i Norge på uføretrygd av diverse helsemessige årsaker, vil ett av mange konsekvenser bli at antall uføretrygdede vil øke, og den største andelen vil bli hørselshemmede uten rettigheter og valg. 

Slike holdninger hører ikke hjemme noen sted hos et vanlig normalt menneske med sunn fornuft og omtanke for andre mennesker. Ekte menneskelighet innebærer å bry seg om andre enn seg selv, og være villig til å ofre noe for at andre skal ha det bra, som er ydmyk, som lærer av sine feil, og som er villig til å lytte og samarbeide når det kreves. Et ekte menneske viser nemlig følelser. Det er dette som er ekte menneskelighet. Hver og en er ansvarlig ovenfor sine egne valg og handlinger, men uten å spore av, får vi gå tilbake til selve temaet, som handler om hørselshemmedes rettigheter.

Som liten gutt vokste jeg opp på Hunstad skole. Begynte på barneskolen der i 1983 frem til siste året i 10.klasset i 1993. Tiden på Hunstad vekker mange flotte, sprø og artige minner. Det var på denne skolen jeg ble kjent med mange hørselshemmede og hørende lærere som kunne tegnspråk. Følte meg veldig trygg og godt ivaretatt. Som 8-åring lærte jeg meg tegnspråk for første gang, og bodde mye på internat fordi jeg hadde lang vei hjem. Hjem kunne jeg reise i helgene, ferie og helligdager, mens vanlige dager måtte jeg være på internat. I likhet med døveskolene, er internat eller bokollektiv for hørselshemmede et positivt og viktig tilbud, som gir hørselshemmede muligheter til å leve og bo sammen med andre hørselshemmede, utvikle tegnspråket og delta i felles aktiviteter ved siden av skoletilbudet. Den gang jeg var elev på Hunstad, var det utmerket tilbud for internat for hørselshemmede, og mange av oss følte at et internat ble vårt «andre hjem» fordi vi trivdes så godt og ble godt ivaretatt av de ansatte som jobbet der og passet på oss. Vi ble som en stor alternativ familie, for en familie består ikke bare av ditt eget kjøtt og blod med biologiske foreldre og søsken, men også av venner og samarbeidspartnere som bryr seg om hverandre og lever sammen nettopp som en egen familie. Dette er veldig spesielt og givende, men også et viktig budskap om at vi hørselshemmede har like mye rett til å leve et normalt og verdig liv på lik linje med vanlig hørende. Tegnspråkloven fra 2003 understreker også at hørselshemmedes rettigheter og valgmuligheter hverken skal begrenses, diskrimineres eller krenkes på noen som helst måte. Brudd på denne loven vil medføre store alvorlige konsekvenser, både for de som rammes og for de som begår lovbruddet.

Å la politikere ta fra oss hørselshemmede våres rettigheter og valgmuligheter gjennom å nedprioritere Tegnspråkloven, gi oss mindre støtte og nå trusler om nedleggelse av spesialskoler, og internat som allerede ER lagt ned, river de samtidig ut hjertene våres som sultne gribber som bare er ute etter kjøtt og blod, og lar oss føle smerten som levende døde. I over 20 år har norske politikere etter tiden med Gro Harlem Bruntland, forgiftet Norge med en søppel-politikk som overhodet ikke har fungert som det skulle i hele tatt! Idag er vi i år 2011 og fremdeles forgiftes Norge med denne søppel-politikken med politikere uten kompetanse eller noen som helst omtanke! Trist, men sant egentlig, og dette i moderne tid! Dette gjenspeiles i at Norge et ett av verdens rikeste land, men at det likevel er mer enn nok av kaos og problemer i det norske samfunnet. Dette er faktisk sannheten om Norge.

Selv om jeg ikke lenger deltar noe aktivt i døvemiljøet av personlige grunner, kan jeg ikke tillate meg selv å se på at hørselshemmede blir fratatt sine rettigheter og valgmuligheter gjennom nedprioriteringer av Tegnspråkloven og nedleggelse av spesialskoler og internat, men reise meg opp og prøve å gjøre noe med dette. Ytre meninger og kjempe sammen om å ivareta våres rettigheter og valgmuligheter, fordi vi er også en viktig del av samfunnet. Vi er mennesker vi også med følelser, lyster, meninger og behov som alle andre. Vi er likeverdige, og skal behandles sådan.

Nå er det viktigere enn noen gang at alle hørselshemmede og hørende som støtter vår sak og forstår vår situasjon, samles og kjemper med alle midler til siste åndedrag. Denne kampen er blitt viktigere enn noen som helst sak vi har kjempet for tidligere, for det handler om vårt fremtid og våres hørselshemmede etterkommere som skal leve etter oss. Vi har allerede kommet langt med en Facebook-gruppe som «La døveskolene leve!», med godt over 2000 medlemmer på knappe 2 dager, men det er bare begynnelsen. Det blir en lang, men svært viktig kamp foran oss, men samlet kan vi vinne denne kampen og kanskje til og med ha gitt politikere en viktig lærepenge. Det er ikke vi som tar feil, det er politikerne som tar feil av oss p.g.a deres uvitenhet om oss hørselshemmede, slik jeg nevnte det tidligere i innlegget. Ikke la noen si noe annet!

Det finnes et godt ordtak, og det er: «Intelligensen sitter ikke i ørene, men inne i hodet..» Med andre ord betyr det at vi hørselshemmede ikke skal køddes med, og at vi ikke er dumme selv om vi hører dårlig, for dårlig hørsel sitter i ørene, mens intelligens er inne i hodet.

Mens jeg avslutter innlegget vil jeg påpeke at ingen døve eller hørselshemmede skal være redde for å delta aktivt og kjempe for å ivareta våres rettigheter og valgmuligheter gjennom å ytre meninger, skape debatt og diskusjoner, og demonstrere aktivt. Vis media hvem vi er og at vi klarer de samme tingene som vanlige hørende. Vis dem hvor viktig tegnspråket er og gi dem muligheten til å lære å forstå vår verden og hvordan vi opplever hverdagen på godt og vondt som hørselshemmede i moderne tid. Samlet kan vi utrette utrolig mye. Derfor nytter det ikke å være passiv og ikke gjøre noe, for da skjer det heller ikke noe. Vår fremtid ligger i våres egne hender. Dette er viktig å forstå.

Underskrift til kampanjen "NEI til nedleggelse av døveskolene i Norge" kan signeres på denne siden:


http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=3219

Skrevet av

Helge Kvalheim

Avskjed med det Bergenske døvemiljøet

HKvalhe om jul og døvemiljøet

En kort tid tilbake nevnte jeg på Facebook og via en videoblogg om hvorfor jeg velger å forlate det Bergenske døvemiljøet for godt. Videoen som er lagt ut på min YouTube-side er kanskje ikke like enkelt å forstå for alle, så derfor prøver jeg å skrive en skriftlig blogg om denne situasjonen.

Å skrive om et avskjed med det Bergenske døvemiljøet er ikke lett, og mange følelser er involvert i en slik avgjørelse. Det er viktig å forstå at avgjørelsen min har vært nøye gjennomtenkt i flere år og mye basert på min kunnskap om døvemiljøet i Bergen og egne erfaringer med miljøet på godt og vondt. Gode minner tar jeg med meg videre i livet, mens de vonde minnene begraver jeg for godt.

Uten å repetere meg selv, vet de fleste av dere hva jeg og min gjenværende familie har vært gjennom de siste 13 årene av vårt liv. Tapet av 3 brødre, en søster som valgte å skyve sin familie vekk av uforklarlige årsaker, en del venner som trakk seg bort man trodde var ekte venner og vår intense kamp for å skape et normalt og verdig liv for oss selv. Et liv vi aldri har hatt. Livet går videre ja, men savn og minner blir igjen. Iblant tærer de på sjelen, andre ganger er de til hjelp for oss.

Hvor prøver jeg så å gå hen med alt dette? Jo, nå er det vel på tide å komme til sakens kjerne.

I nesten 30 år har jeg vært født og oppvokst i Bergen. Egentlig utenfor Bergen, men vokst opp i Bergen i forbindelse med skolegang og arbeid, som de fleste av oss vet fra tidligere. I tillegg er jeg eneste tunghørte i en hørende familie og mestrer tegnspråk fordi jeg vokste opp store deler av barndommen og ungdomstiden min på internat og gikk på skoler som Hunstad og Bjørkåsen VGS. (I bloggen min «Aldri hatt en normalt barndom» står det veldig mye om hvordan livet mitt og familiens har vært, hva som har skjedd og hvordan hverdagen har vært for oss frem til idag. For å få tilgang til den bloggen, må du altså legge ved din epost-adresse for å få tilgang, for den bloggen er nemlig privatisert.)

Utenom døvblinde, er det 2 forskjellige typer døve grupper i et døvemiljø. Nå vet jeg ikke hvordan døvemiljøet er f.eks i Oslo, Trondheim, Stavanger osv, men vet at døvemiljøet er forskjellig fra by til by, og fokuserer her på problemet med døvemiljøet i Bergen. Altså vi har den ene gruppen døve som KUN er vant å være sammen med døve. De har som oftest det problemet å inkludere andre typer mennesker enn bare døve, og har fryktelig lett for å bare fokusere på seg selv, sine problemer og egne interesser. Fleste av dem har også store problemer med å rose og gi andre typer mennesker komplimenter for gode ting de eventuelt har gjort eller sagt, og så har vi dette med ryktespredninger. Når de føler de ikke har noe fornuftig og meningsfullt å gjøre på, velger de å bruke tid på å skape feilaktige rykter om andre, og danner seg en egen tolkning av ting som er sant, hvor deres versjon av tolkningen blir feilaktige og misforstått. Av og til er det sikkert bare ren misforståelse, mens ofte er det inntrykk av sjalusi og misunnelse at ryktene kan oppleves å være med hensikt, for å prøve å svekke den/dem det gjelder. Det er mange eksempler på ryktespredning. Det kan være at 2 kjente personer kan ha blitt kjærester og er sammen, men ønsker ikke å gå ut med den informasjonen, så er det plutselig noen døve som kanskje har sett dem snakke mye sammen, og tolker det som at de er kjærester FØR paret selv har valgt å fortelle om det eller tie. Dermed har man ødelagt mye med å spre rykter og danne seg feiltolkninger. Man kan vel si at det er mangel på innsikt og rett perspektiv. Det finnes selvsagt rene hørende miljøer som bare fokuserer på sin egen gruppe også, som gjør de samme feilene. Mye går på holdning, overfladisk lettvint livstil med mangel på dypsindig livserfaring og modenhet i måten å være en voksen, intelligent person. Mange døve som kun er vant å være sammen med døve, innser som regel ikke at de ikke bare skader andre med sine dumheter, men ødelegger døvemiljøet som er en viktig minoritetsgruppe. Hva skjer med døvemiljøet hvis de forsetter å gjøre slikt, og folk blir så lei av å respektere miljøet at døvemiljøet til slutt ender opp med å stå alene? Hva da? Det er en viktig tankekors, og alle kan selv gjøre noe med det for at ting skal bli bedre. Se sine egne feil.

Den andre gruppen døve (utenom døvblinde o.l), som er vant med å være sammen med ulike grupper mennesker som hørende, tunghørte, handikappede og alle andre folkegrupper enn bare døve, har som regel den evnen av at de ser ting i et langt bredere perspektiv og med mye større klarhet enn døve som kun er vant å være sammen med døve. Evnen til å forstå ting, å tolke ting riktig og måten de er ovenfor andre mennesker er gjerne også langt mye bedre, fordi disse er mer åpne ovenfor andre mennesker og mye mer imøtekommende. De ser som regel livet slik det virkelig er, og danner seg ikke egne tolkninger. De er realistiske og ser tingene for det de er. Det er den generelle oppfatningen av disse 2 ulike grupper døve. Selvsagt er mye inviduelt fra person til person, men dette er den generelle oppfatningen, og er også en erfaring jeg selv har opplevd.

Mange ganger tidligere har jeg prøvd å delta i ulike arrangementer og aktiviteter døvemiljøet i Bergen har prøvd å arrangere. Selv om det har vært veldig hyggelig å kunne være med på dem, har jeg alltid personlig sittet med en følelse av at jeg ble oversett og ikke opplevde å være viktig.

Det kunne gå de første 5 minuttene å prate med meg sammen med døve som er sterkt knyttet til døvemiljøet (som regel er døve som kun er vant å være med døve), og etterpå opplevdes det som om jeg aldri hadde vært der. Ble som en «flue på veggen» og i slike øyeblikk hadde jeg en følelse av at jeg ikke burde være tilstede. At jeg var på feil sted og burde vært et annet sted. Samme opplevelsen hadde jeg ofte også med slike døve når det kom til positive, spennende og dyktige ting f.eks jeg selv hadde gjort eller sagt. Det kunne være noe fantastisk jeg hadde skrevet om, eller en video jeg f.eks kan ha gjort, eller rett og slett flotte bilder jeg har tatt. F.eks da hadde det jo vært veldig hyggelig og naturlig at man hadde vist interesse og oppmuntring ved å si ting som «Fantastiske bilder du har tatt! Forsett med det!» eller «Fantastisk det du skrev! Støtter deg i det du skrev!» og slike ting, på samme måte som jeg er flink å gjøre det ovenfor andre jeg har et godt forhold til, og som jeg syns er veldig flink med ting de selv liker. Det er vanlig ren høflighet og er tegn på respekt. Man trenger ikke å være venn for å vise sånn respekt og høflighet, selv om det selvsagt er en bonus, men det handler om å vise medmenneskelighet. Å være et ekte menneske handler faktisk om å sette seg selv til side og bry seg om andre. Vise omtanke og ikke minst respekt. Vil man ha respekt, må man fortjene respekt. Så enkelt er det.

I tillegg til disse tingene har jeg også opplevd å bli misforstått og feiltolket som person, fordi mange av de døve som kun er vant å være med døve, kjenner ikke den personen jeg er idag. De kjenner kun den lille gutten jeg en gang var på barne og ungdomskolen. Eksempler er gjerne når jeg sier en mening om et tema, skriver om det eller f.eks skifter profilbilde på Facebook (noe de fleste faktisk gjør, og som er helt vanlig) eller skaper en viktig debatt, har jeg ofte blitt møtt med kritikk og misforståelser. Noen døve gikk så langt med å misforstå fullstendig at de nærmest truet meg med å sette meg i dårlig lys og forlangte at jeg fjernte ditt og datt. Det gav meg et inntrykk av at en god del av de døve, som kun er vant å være med de døve, at de ikke ville akseptere fakta og prøvde også i enkelte situasjoner å bortforklare ting. Et tydelig eksempel på dette var da jeg hadde problem med en person og ønsket å stille denne personen til ansvar. Skrev et innlegg om hva som hadde skjedd uten å bruke bilde og navn, men basert på faktiske hendelser. En god del i døvemiljøet av disse som kun holder seg til de døve (for det meste), var ikke sen med å velge side, og disse valgte selvsagt å forsvare personen jeg ville stille til ansvar. Disse forlangte også at jeg måtte fjerne det kritiserte innlegget (som ble fjernet før jul 2010) gjennom å drive en slags egen krig mot meg slik de reagerte ovenfor meg. Noe av deres reaksjoner var av gode grunner, andre var mer som et inntrykk av at de egentlig fryktet meg, trolig fordi de innerst inne egentlig innser at mye av det jeg hadde sagt, faktisk var riktig. Personlig tør jeg å stå for mine meninger, vet hva jeg vil, og jeg klarer å føre saklige diskusjoner og har ikke problemer med å fremlegge beviser og fakta når det gjelder. Værste man kan gjøre er å undervurdere en person.

Når jeg sier disse tingene, er det ikke for å angripe bestemte personer, men for å vise at det er mulig å gjøre noe med egne feil, ta ansvar for dem og rette opp feilene og gjøre det man kan for at de ikke skjer igjen. I en minoritetsgruppe som døvemiljøet i Bergen, er det spesielt viktig at miljøet blir godt tatt vare på, men det er heller ingen fremtid i å stenge andre folkegrupper ute og kun fokusere på at miljøet bare liksom KUN skal være for de døve. Miljøet skal også være for både tunghørte, hørende, handikappede, folk fra forskjellige land med ulike kulturer og religion, hvor alle til felles kan tegnspråk og bruker det i miljøet. Det sier seg selv at å bare fokusere på sin egen gruppe, bare kritisere, syte, klage, skape falske rykter og ødelegge for andre, vil føre til at det som er igjen av døvemiljøet i Bergen, til slutt vil bli så ødelagt at fornuftige imøtekommende folk snur ryggen til miljøet, at disse ender opp med å stå helt alene, og det er ingen god følelse. Ved å ødelegge for andre, ødelegger man mye for seg selv og sin egen fremtid også. Tenk på det!

Etter så mange ganger og år med å håpe på at de døve, som bare er vant med å være med døve, ville klare å innse dette og forbedre døvemiljøet i Bergen, har jeg gitt opp håpet og troen, og har sett meg veldig lei av å oppleve å bli behandlet som søppel, feiltolket, feilvurdert og kritisert for ulike ting bare fordi de ikke vet hvem jeg er som person, og er også lei av å se andre gode personer få samme behandling. Det er ikke riktig, og det skader bare andre like mye som man skader selve døvemiljøet i Bergen, som nevnt allerede 2 ganger i bloggen. En annen ting etter all det helvete jeg og min familie har vært utsatt for de siste 13 årene av vårt liv, så trives jeg heller ikke lenger særlig godt i Bergen. Nå forbereder jeg mitt siste år på arbeidsplassen jeg har jobbet for i snart 11 år, og har planer om å flytte utenfor Bergen sammen med min gjenværende familie. Disse forsterker grunnene mine til å forlate døvemiljøet i Bergen for godt. De jeg kommer til å fokusere på nå er mine nære venner som både er døve, tunghørte og hørende, men som samtidig fokuserer på ulike typer mennesker enn bare egne grupper, slik for mange i døvemiljøet av de døve kun fokuserer på de døve. Disse nære vennene holder jeg meg til, i tillegg til familien min, enkelt og greit. Døve som kun fokuserer på døve, personer som bare er negative på alle tenkelige måter som er kommet frem i dette innlegget, syns jeg ikke er verdt å kaste bort tid og krefter på. De sier jeg bare «takk og farvel, og lykke til videre!».

Før fellesferien for sommeren 2011 begynner, har jeg tenkt å møte opp på en siste arrangement gjort av døvemiljøet, forhåpentligvis i Døvesenteret i forbindelse med en sommeravslutning. Det er da mitt håp om at dette vil være en perfekt anledning for meg til å ta avskjed med døvemiljøet for godt, begrave det som har vært og ivareta iallefall de gode minnene jeg har hatt, og endelig vil kunne skape et normalt, verdig liv hverken jeg og min familie noen gang har hatt. Det er målet.

Håper dere som leser dette nå forstår hvorfor jeg gjør dette. Alt som er skrevet her, er basert på fakta og personlige egenerfaringer, og er sagt i beste ærlige mening. Vi kan alle lære av våres feil og forbedre oss som personer. Ta ansvar for egne feil og gjør noe med dem. Vår egen skjebne er i våres egne hender. Vi former den fremtiden vi ønsker. Bli et bedre menneske! Det er det viktigste!

Skrevet av:

Helge Kvalheim

Kino og MacDonald-tur med venner

Nå er det over 3 måneder siden sist bloggen er blitt oppdatert og finpusset, så nå var det på høy tid å få gjort noe med dette :-) Et annet innlegg har blitt fjernet da det vekket en del sterke reaksjoner. Kritikken var berettet og tatt til følge, og er nå et glemt kapittel. Ettersom blogg i seg selv er som en personlig dagbok, innebærer det også at man kun skriver om personlige ting som opptar en, uten å kritisere bestemte personer. Slike ting får man ordne privat med den eller de det gjelder, ikke sant? Nok om det, nå over til noe hyggelig og koselig som skjedde idag :-)


Fem av oss hadde avtalt i forkant å dra på kino og spise ute på MacDonald. Selv pyntet jeg meg litt for anledningen da klokka var vel rundt 12-tiden. Tok meg god tid til å finne finklær og stase meg opp i lilla skjorte, svarte dongeribukser og svart frisyre. Er ikke det kult? Ikke lenge etter kledde jeg på meg og gikk ned til sentrum. Brukte mindre enn en time, og da var klokka fem på fire når jeg ankom Magnus Barfot. Der traff jeg Tommy, etterfulgt av Ingerid og bestevennen min Thomas. Silje kom litt senere nede på MacDonald ved Torgalmenningen.


I mellomtiden ordnet vi billettene til Harry Potter og Dødsmanitalerne, som er den syvende og siste filmen, delt i 2 deler. Første del gikk på kinoene, og var denne vi bestilte billetter til. Hadde en gratis-billett for meg selv og betalte billett for Silje mens vi ventet på at hun skulle komme, mens Thomas og Ingerid ordnet billetter selv. Tommy ville bare være med å spise, ettersom han hadde sett filmen i jula. Det hadde i grunnen jeg også, men syns var kul å se den igjen.


Rundt halv fem gikk vi 4 ned til MacDonald, men jeg var kort innom Narvesen i nærheten for å tippe lotto for lørdagen, så rett inn på MacDonald. Idet vi var i ferd med å bestille, kom endelig Silje :-) Vi ble veldig glade for at hun kom også, da vi alle nå var her. Kort etter var vi alt i gang med å bestille hamburger-meny. 3 av oss valgte vanlige hamburger-meny, mens jeg valgte kyllingburger med pommes frites og Cola Zero (p.g.a problem med litt høyt blodtrykk), mens de 2 andre var ikke særlig sultne. Vi satt oppe og spiste den deilige maten og pratet om alt mulig hyggelige og gøyale ting. En utelandsk mann var snill som hjalp oss å ta dette flotte bildet. Det syntes jeg var stas :-) Vi satt her en halv time, så gikk vi og handlet litt snop til kinoen på en Rimi-butikk i nærheten av fotball-puben. Nærmere 18.00 gikk vi inn på kinoen og frem til salen der Harry Potter-filmen skulle begynne. Var mange som forsatt hadde lyst å se Harry Potter, så det var bra vi hadde ordnet billettene i god tid, og fant gode sitteplasser slik at vi kunne nyte filmen fullt ut :-) Tommy gikk hjem etter å ha vært på MacDonald, siden han hadde sett filmen før..


Vi alle likte filmen veldig godt og har hatt en utrolig flott kveld! En flott avslutning på kvelden.


Skrevet av:
Helge Kvalheim