Sårbar familie på 3 kastet ut

 

Bekymret for fremtiden

Nå er det lenge siden sist jeg har skrevet en personlig blogg. Det jeg skal skrive nå er trolig det vanskeligste og mest personlige blogg jeg nok har skrevet på lang tid. Hvor skal jeg i det hele tatt begynne? Jeg får gjøre mitt beste.

Fleste av dere som leser vet nok at vi er en liten familie på 3 som har bodd sammen i flere år. Min bror Morten og jeg har bodd sammen i Løbergsveien på Minde i 13 år, mens vår mor flyttet inn sammen med oss i 2012, og har bodd med oss i snart 8 år. Bror og jeg er uføretrygdet, mens mor har minstepensjon.

Vi er 3 med utfordrende helseproblemer. Mor Annlaug J.Kvalheim blir 77 på julaften, som sliter med dårlig rygg og er sliten fra før. Min bror Morten Anders Kvalheim er 48 og har en rekke alvorlige helseproblemer. Han har dårlige nerver siden han var 18, dårlig hjerte, problemer med binyrene, angst, klaustrofobi, ADHD-lignende symptomer, PSTD og psykose. Broren min har PSTD fordi han var den som fant en av de 3 døde brødrene skutt hjemme hos seg selv 4.august 1997. Et horribelt syn som han aldri blir kvitt, som har preget ham i alle år.

Så har du meg, Helge Kvalheim, som er 45 år gammel. Ikke bare er jeg sterk tunghørt og har problemer med høyt blodtrykk, kolesterol og urinsyregikt, men jeg er også født med en liten hjerneskade. Jeg var født 3 uker for tidlig under keisersnitt. Så ja, vi 3 har utfordrende og alvorlige helseproblemer, og er nødt til å være ærlige om dem. Mye å ta hensyn til.

For mange år siden på slutten av 90-tallet, mistet vi 3 som er igjen 3 av mine andre brødre, som selv har en egen familie. To til selvmord og en ved hjerteinfarkt under en rekke serieanfall. De døde på 22 måneder i 1997, 1998 og 1999. Fleste som kjenner oss, vet om dette fra tidligere.

14.oktober 2020 fikk vi 3 et utkastelsesbrev fra nye husvert som overtok ansvaret for huset vi leier på Minde. Han er storebroren til forrige husvert som vi tidligere forholdt oss til. Den forrige husverten kunne vi alltid prate med, og han kom ned til oss hvis det var noe som måtte ordnes eller det kun var for å slå av en prat og ta en kopp kaffe. Alltid opptatt av at ting skulle gå bra og tok vare på oss. Ville at vi skulle ha det bra, og det var også et løfte han innfridde, da disse to husvert-brødrene hadde en mor som ønsket at vi skulle bo trygt så lenge vi ville i hennes barndomshus, som i prinsippet er det hjemmet vi nå blir kastet ut fra den 30.12.2020.

Sårbar familie på 3 kastet ut (Direkte link til min YouTube video blogg om bosituasjonen)

Det er veldig viktig å påpeke at selv om det snakkes litt om husvert, så kan ikke deres navn nevnes, og det ønsker man ikke heller pga det juridiske. Konsekvensen av å nevne navn ville ført til en uønsket anmeldelse og mulige rettsaker, og det er ikke ønskelig for oss som har lite å rutte med fra før, da vi har mer enn nok med oss selv, vår helse og situasjonen vi står ovenfor nå.

Oppsigelsebrev uten navn

I lang tid nå har de to husvert-brødrene vært i dyp arvestrid om det vernede huset vi har leid og bodd i her på Minde, som ble etablert i 1864. Fordi huset er vernet, kan det ikke rives ned. Det kan bygges om, fornyes og utvides, slik jeg selv oppfatter det, men det kan ikke rives ned, siden det er vernet. Huset var barndomshjemmet til deres avdøde mor, som døde av alderdom. Det var hennes ønske at vi 3 skulle bo trygt der så lenge vi hadde behov for det, og det var også det løfte den yngre, forrige husverten sørget for å innfri så lenge han kunne.

Den eldre, nye husverten, fremstår som det sorte fåret. Rake motsetningen til den yngre broren og fremstår som langt mer aggressiv. 1.oktober 2020 overtok han ansvaret for huset, da den yngre forrige husverten ikke orket å slåss mer mot broren sin om arvestriden. Hvem kan bebreide ham? Vi skjønner ham veldig godt. Uheldigvis innebar det at den eldre husverten fikk muligheten til å overta. Kort tid etter, den 14.10.2020, hadde han kommet med et utkastelsesbrev, uten grunn og uten forvarsel, gjennom sin advokat.

For det første er det ikke en normal fremførsel å måtte nå nye husverten gjennom en advokat, i stedet for via en normal dialog. Det gir et inntrykk av at nye husverten ikke liker noen av oss, og enda mer merkelig er det at vi har aldri hatt noe med ham å gjøre, aldri sagt eller gjort ham noe vondt i hele tatt. Når man tenker på det, fremstår det hele som veldig...spesielt.

Det ble aldri begrunnet hvorfor vi fikk en utkastelse slengt i trynet på oss. Ikke fester vi og ikke bråker vi, da vi holder oss mest for oss selv, spesielt med tanke på Korona-situasjonen. Men rykter hevder at nye husverten ønsker å pusse opp huset og gi til sin datter. Hadde nye husvert opptrådd på samme måte som sin yngre bror, ved å føre en normal dialog med oss og ærlig sagt det som det er, forberedt oss, så hadde det faktisk blitt møtt med langt bedre respekt og forståelse, og måten nye husverten hadde gått frem på, ville fremstått som riktig. Dette er dessverre ikke tilfelle, og det skaper uheldige problemer som kunne vært unngått.

Et annet tydelig problem man ser på utkastelsesbrevet, er at det ikke bare mangler skriftlig begrunnelse, men det er heller ikke innenfor 3 måneder, som er normalt for en oppsigelse. Heller er det ikke mulig å bestride en feilaktig oppsigelse, som også skulle ha forekommet. 

Legg særlig merke til datoene nevnt i utkastelsesbrevet. Vi fikk brevet 14.10.2020. Videre står det at vi skal være ute 30.12. Det er ikke en gang i nærheten av 3 måneder, men 2 1/2 mnd!

BA avisartikkel 03.12.2020

I den siste tiden har vi vært i samtale med Gatejuristen. Gatejuristen inngår i dette med Fri Rettshjelp og er gratis. Gatejuristen var i samtale med oss 3 hjemme ene dagen og fikk analysert oppsigelsen og leiekontrakten vi har hatt, som vi alltid har betalt, iallefall til forrige, yngre husverten. Dessverre viste det seg i følge Gatejuristen at nye husverten er i sin fulle rett til å gjøre det han gjør, og at loven tydeligvis står fullt og helt på hans side, slik det kom frem.

Det er bemerkelsesverdig å ta i betraktning at når en har massevis av penger, bla 7 leiegårder utenom og dårlig holdning, slipper slike personer billig unna med et korrupt og feilaktig system, som spesielt går hardt utover de mest sårbare av oss i samfunnet. Mye som bør endres for at det skal være lettere og bedre for de mest sårbare av oss. Spørsmålet er da om det er av politisk interesse å gjøre ting lettere for de svake, eller om de vil forsette å gi flest fordeler til de rikeste i samfunnet. Dette beskriver vel forskjellen mellom fattige og rike tydelig?

Ved førsteinntrykket er det nok for mange uvitende lett å sympatisere med den nye husverten. Dere tenker først sikkert "ja, men han skal jo pusse opp og gi til sin datter? Er ikke dette riktig da?". Jovisst er det det, men da skulle jo det forelagt en noenlunde skriftlig begrunnelse for oppsigelse, innen 3 måneder og IKKE 2 1/2 måned, med mulighet for å bestride oppsigelsen innen en måned. Og det hadde vært mer normalt om man hadde en mulig dialog med selve husverten i seg selv, og ikke gjennom husvertens advokat. Slik er det altså ikke, og ser man nærmere på disse problemene og hvor kaldt og hjerterått det hele fremføres, like ved juletider og under en svært alvorlig Korona-situasjon, så er det ikke sikkert du vil synes det er så veldig riktig det nye husverten gjør, at du kanskje vil se forholdene mer fra vårt ståsted? Fra folk som står i vår eller verre situasjon. For det handler ikke om en husverts kyniske egeninteresse for å tjene mest mulig penger, på bekostning av andres liv og helse, men om folk i seg selv. Folk som blir et offer for en slik ekstrem prosess. Slik som vi tre her hjemme i denne situasjonen.

Vi 3 er nå nylig blitt medlem av Leieboerforeningen, som gir leieboere bedre og tryggere rettigheter. Dessverre fungerer ikke disse rettighetene i situasjonen med nye husverten og oppsigelsen, etter hva Gatejuristen har analysert. Det betyr at i denne omgang, så vinner nye husverten med loven på sin side. Ja, det er temmelig kynisk og feilaktig, men dessverre er det slik systemet per dags dato fungerer. Men likevel er det viktig å være medlem i Leieboer-foreningen, spesielt hvis man møter slike problemer i fremtiden. I det minste da står man sterkere og tryggere fremover, selv om vi ikke kan bestride oppsigelsen i denne omgang.

I stedet den siste måneden, har vi 3 brukt mye tid og krefter på å finne bolig til langtidsleie på Finn. Vi 3 ønsker langtidsleie av typen enten enebolig, tomannsbolig eller rekkehus. IKKE leilighet i seg selv. Vi ønsker bolig enten i Arna eller Åsane, og kan klare opp mot 16.000 kr i månedsleie, og kan kjøpe depositum utenom, som jeg forstår er en viktig garanti. Jo lavere månedsleie og depositum, jo bedre er det. Langtidsleie bør være mye lengre enn 3 år, da 3 år er altfor kort tid, og innebærer at man må flytte ofte. Spesielt for en som er 77 og nærmer seg 80, er ikke dette gunstig i hele tatt. Langtidsleie på feks 10-15 år, er mye bedre og tryggere.

Det mest innlysende og beste valget hadde vært å kjøpe bolig og eie selv 100%. Det er alltid det beste valget. Dessverre er det ikke alle som har like god mulighet til å kjøpe egen bolig og eie alt selv. For folk flest, er man avhengig av å måtte leie bolig i et leiemarked som i disse dager fremstår som veldig ustabil, uforutsigbar og utrygt, for man vet aldri hva man går til og hvem man kan forholde seg til. Du har både snille og frekke husvert. Verste du kan støte på, er husvert som kun har en egeninteresse i å tjene mest mulig penger, som driter i dine problemer og gjør hva som helst for å få det som husverten vil, koste hva det koster vil.

Vi har funnet en del boliger av interesse som vi avventer svar fra. Noen av disse var midt i blinken for oss, med langtidsleie på 10 år, noe som er veldig bra, og i koselige omgivelser og bra med plass for 3 personer med utfordrende helseproblemer. Nå håper vi bare vi kan få leie den ideelle boligen for oss, feire en rolig og hyggelig jul da min mor blir 77 på julaften, og likevel vite at vi står trygt, og at vi sakte men sikker kan bygge oss opp igjen på nytt.

På langtidsbasis skal det være mulig for oss å kunne få godkjent startlån til egen bolig i fremtiden. Vi har en hyggelig dame på sosialen hos NAV i vår distrikt, som hjelper oss med dette på sikt. En del år tidligere forsøkte vi å søke startlån. Søkte på meg, men fikk avslag fordi vi var 2 brødre som søkte og bodde sammen, og mor fikk beskjed om at hun var for "gammel" til å stå oppnevnt som søker. Høres veldig tåpelig ut, men det var tilfelle da vi søkte gjennom Boligetaten. Husbanken er trolig av en litt annen oppfatning, når vi tenker på det nå. Problemet var heller det at vi fokuserte ikke særlig på Husbanken tidligere, så det er mulig vi har undervurdert hva de kan gjøre, hvis man bare argumenterer godt nok med dem.

Slik det er nå, så stiller jo ting seg nokså langt mer dramatisk og annerledes, i tillegg til å måtte takle den ekstremt vanskelige, utfordrende og alvorlige Korona-situasjonen vi er i.

Derfor er det nok ikke utenkelig at vi tar kontakt med Husbanken i forbindelse med søknad om startlån til bolig da min bror og jeg har uføretrygd, og min mor har minstepensjon. Med de helseproblemer vi står ovenfor nå og den dramatiske situasjonen med å finne ny bolig i disse dager, har jeg tro på at Husbanken og kanskje til og med Boligetaten, vil måtte se annerledes på situasjonen på den måten at de kanskje ville godkjent en startlån for oss. For kanskje er det i deres oppfatning av at våres argumenter nå står mye sterkere i forhold til tidligere?

Det viktigste nå er at vi finner en bolig nå og får tak over hodet. At vi kan være trygge og slå oss til ro, feire en noenlunde koselig jul og mors bursdag uten videre bekymringer. Det er det viktigste for oss nå, så vi håper virkelig vi får flytte inn i en ideell bolig for mye mer enn 3 år.

Vi har hatt mange søvnløse netter der vi har vært våken og urolig. Lure på hva som skjer neste dag og hva som skal skje. Videre er det også utfordrende å forholde seg til en situasjon der min bror Morten Anders Kvalheim på 48 har dager der han ikke sover, og er i psykose. I en slik tilstand kan han bli veldig ustabil og irritabel, og det er vanskelig nok å forholde seg til.

Før jeg avslutter, kan jeg nevne at vi har vært til intervju med BA om vår livshistorie og situasjon i håp om å trykke en artikkel for avisen deres. Lokalavisen Åsande Tidende har også vist interesse og vil ordne med et intervju de kommende dagene. Det har vært forsøk fra nye husverten og hans advokat i å stoppe slike publiseringer av den oppfatning at de tror de blir angrepet og at det handler om dem. Men avisene vil forsette å finne en måte å trykke artikkelen uten at det handler om husverten, men at det faktisk skal handle om oss 3 og vår situasjon. At det nå er veldig dramatisk med å finne ny bolig, og at det er en viss risiko for å havne ute på gatene, eller å måtte flytte til Midtun Camping og betale 20.000 kr i egenandel for månedsleie, noe som er totalt uaktuelt! Så ja, artikkelen skal utelukkende handle kun om oss 3 og vår situasjon, og samtidig bidra til å kunne hjelpe andre i lignende eller verre situasjon, å unngå slike situasjoner. Det handler IKKE om nye husverten og egeninteresse i å tjene mest mulig penger, på bekostning av andres liv og helse! Det er veldig viktig å påpeke!

Derfor har nye husverten ikke noe han skulle ha sagt i forbindelse med en slik artikkel, og det er også derfor jeg skriver dette blogg innlegget, i tillegg til en YouTube video jeg har ute på nettet om situasjonen. Dette er gjort som sikkerhetsgaranti, i tilfelle nye husverten på en og annen måte, lykkes i å hindre avisene å trykke artikkel og intervju. Mitt formål med bloggen er ikke bare for oss 3 her hjemme, men en mulighet til å hjelpe andre i lignende eller verre situasjoner. Bla det å være medlem av Leieboerforeningen viser seg å være veldig viktig, med tanke på fremtidige problemer og situasjoner. Nettopp derfor ble vi medlem.

Fremtiden er alltid i bevegelse og ingen vet hva morgendagen bringer. Vi håper på det beste og krysser fingrene for at vi har klart å skaffe en ideell bolig innen tidsfristen. 

Dette er trolig det mest personlige og sårbare blogg innlegget jeg har skrevet på lang tid. Likevel var det veldig viktig og ærlig å gjøre det, for det er uansett basert på sannheten.

Takk for at du leser dette. Del gjerne videre om mulig.

Skrevet av

Helge Kvalheim

Livet mitt i Koronakrisen

Ser forsatt bra ut som 45-åring

Velkommen til en ny blogg fra min bloggside. Det er nå 1 år siden sist jeg oppdaterte min personlige bloggside, så tenker det var på tide med en oppdatering av bloggsiden min som omfatter livet mitt og hva jeg føler nå.

Den største utfordringen verden nå står ovenfor i 2020, er uten tvil Korona situasjonen. Viruset kjent som Covid-19. 

Viruset har nå herjet verden rundt i et halvt år. Her i Norge har vi vært relativt veldig flinke og heldige, med så lave dødsfall som mulige. Mange smittende ja, men landet har klart å holde det i sjakk, og det er bra, spesielt takket været Helsedirektoratet her i Norge. De har vært veldig aktive med å sørge for at landet overholder regler og oppfordringer om smitteregler og vern. Vaske hender, holde avstand 1-2 meter og bruke Antibac. Disse er de mest sentrale reglene som forsatt gjelder så lenge viruset eksisteres, mens det jobber på sprang med å utvikle vaksiner og kur mot Covid-19. Problemet med viruset er at det har en unik evne til å mutere seg og endre angrepsmetode. Til å begynne med, var det mest eldre og de med underliggende helseproblemer som ble hardest rammet av viruset. Nå senere i etterkant har man sett at yngre mennesker og de uten underliggende sykdommer og lidelser, har kunnet bli hardt rammet av viruset. Men så lenge folk tar eget ansvar og følger oppfordringene fra Helsedirektoratet, så vil man overleve viruset uten problemer.

En hendelse man aldri glemmer...

Et eksempel på brutal politivold

26.juni 2020 er en dato som nå er blitt spikret fast i minnet og blir ikke glemt med det første. Du som leser lurer nok på hva jeg sikter til.

De fleste kjenner nok til at jeg har en eneste bror som har mange helseproblemer. Han sliter nå også periodevis med psykose og paranoia.

Den dagen var han faktisk helt fin, men det hverken mor og jeg visste, var at han hadde ringt politiet for å diskutere sertifikatet han hadde blitt fratatt, og vil få igjen om 5 år.

Uheldigvis hadde han opptredd ovenfor politiet på en måte som oppfattes som upassende, hvor han hadde sagt at han fryktet for livet til både meg og min mor. Dette hadde politiet tolket som en trussel, og dermed ble det full oppstyr med å kontakte Legevakten, som videre sendte opp en ambulanse og etterhvert 2 politibiler, i forsøk på å tvangsinnlegge broren min på Sandviken sykehus.

Problemet er at i henhold til loven, er det forpliktet at ens fastlege skal være den FØRSTE personen å kontakte. I dette tilfelle, skulle min brors fastlege vært kontaktet, slik at fastlegen kunne fatte den rette beslutningen. Dette skjedde altså ikke, og det oppstod full kaos. I seg selv kunne dette betegnes som et eget alvorlig lovbrudd.

Min mor, bror og jeg hadde nettopp kommet hjem fra butikken da vi så en ambulanse kjørende i vårt området og stoppet i vårt område. Min bror fikk noen papirer, som man tolker som et utskrift som sier at han skulle tvangsinnlegges. Det ble først en lang samtale med ambulansen for å forklare hvordan de hadde feiltolket situasjonen. 

Bedre ble det ikke når det kom først EN politibil, som skulle forsøke å legge "press" på situasjonen. Jeg var så opptatt av å følge med på min mor, som ble så fortvilet og gråt at jeg var redd for at hun skulle få hjerteinfarkt, og jeg var ganske forvirret og oppskaket selv over situasjonen at jeg ikke fikk sjans til å reagere som nødvendig.

To politimenn gikk på hver sin side av min bror som forsøk på å tvinge ham med seg til Legevakten. Min bror ville selvsagt ikke, og reagerte som vi alle 3 har gjort fra tidligere med dårlige erfaringer med hvordan politi håndterer ting i disse dager. Ting skulle begynne å eskalere seg til noe man overhodet aldri vil glemme!

Min bror skulle ta seg en røyk eller stumpe røyken, og da hadde ene unge politimannen tatt strupetak (!) på broren min, helt uten grunn, og kalte det selvforsvar, fordi politimannen feilaktig antok broren min for å vifte med nevene og oppfattet ham som truende. Det var slett ikke tilfelle! Mor gav klar beskjed om at politimannen hadde å slippe strupetaket på broren min omgående, og det gjorde han.

En annen politibil dukket opp med ytterligere 3 personer. I alt hadde det nå samlet seg 3 personer fra ambulansen. 2 menn og en kvinne, og i alt 3 unge politikvinner og 3 politimenn hvorav den ene var i sivil. To av politimennene hadde brutalt lagt min bror ned i bakken og satt håndhjern på ham, og flere av dem hadde kneet i nakken på ham og satt på ham, mens man gav klar beskjed om at de måtte slippe taket. Det tok de ikke hensyn til. Selv ble jeg rimelig forbanna og sa at det var en direkte uprofesjonell måte å håndtere situasjonen på. Den ene unge politikvinnen var såpass så arrogant at hun spurte "hvordan de ellers skulle håndtert det". Det gav meg et inntrykk av at det hele var temmelig amatørmessig og lite profesjonelt utført.

Både mor og jeg var veldig forbanna, og det gav oss ironisk nok en ekstra styrke til å takle den anspente situasjonen. Til slutt gikk vi alle med på å bli med til Legevakten uten videre oppstyr, og man fikk lov til å gi broren min en klem. Jeg trøstet mor så godt jeg kunne og la merke til at t-skjorta til broren min var revnet, og at ene armen hans var godt oppskrapet. Et tydelig bevis på brutaliteten politiet utøvde mot broren min.

Det tåpelige med hele utførelsen var at både ambulansen og politiet fikk beskjed om at jeg måtte tas godt hånd om, pga min egen helsesituasjon og at jeg er sterk tunghørt. Likevel opplevde jeg nesten å bli behandlet som en "kriminell nr.2", ved å plassere meg helt bak i ene politibilen som en fange, uten tilsyn men også uten håndhjern, selvsagt. Ingen som spurte om jeg hadde det bra eller noe som helst. Måtte pent klare meg selv, og det fikk jeg erfare da jeg måtte sitte på en stol utenfor Legevakten og vente på hva som skulle skje videre i forbindelse med min bror. Jeg oppfattet det slik at han fikk noe beroligende i ambulansen, og min mor var med ham, mens jeg ble eskortert i ene politibilen. Samme prinsippet ble det også da vi fikk vite at min bror kunne dra hjem igjen etter nesten en timers opphold på Legevakten.

Det interessanne med hele den vanvittige situasjonen er at selv kvinnen fra ambulansen hadde innsett at det hele var håndtert feil, og siktet da spesielt til hovedlegen fra Legevakten, som hadde et klart ansvar å ta kontakt med min brors fastlege i utgangspunktet, da hovedlegen fra Legevakten hadde både telefonnummer og alle nødvendige opplysninger. Det gjorde han ikke, og dermed brøt han sammen med politiet loven. Mer om dette etterhvert.

Politi og ambulanse eskorterte oss 3 hjem, på samme måte som vi ble kjørt til Legevakten. Mor og bror i ambulansen, og jeg bakpå ene politibilen. Jaggu tiltrakk det uønsket oppmerksomhet, og jeg hadde advart om det på forhånd, men ble ikke hørt på.

Selv nå snart 2 måneder senere, er hendelsen aldri glemt, og en formell klage til Spesialenheten for Politisaker er blitt sendt, og tilbakemelding har vi fått først nå.

Det som er veldig interessant å bemerke seg er at fordi hendelsen ikke ble videofilmet, fordi jeg ikke klarte å reagere korrekt nok til å videofilme hendelsen uten panikk, så forelå det heller ikke en direkte anmeldelse, og dermed kan nok en slik sak "feies under teppet som om det aldri hadde skjedd". Vår sak er neppe eneste og første sak som lett kan bli henlagt fordi det ikke er videofilmet, og dermed slipper råtten politi unna uten problemer. Det er temmelig kynisk, men dessverre slik det ofte er.

https://no.wikipedia.org/wiki/Politivold

Går man på denne linken her og ser på forklaringen om Politivold i Norge, vil det ikke komme som noen overraskelse at nesten alle politisaker om politivold, som blir klaget inn til Spesialenheten for Politivold, ender nesten alltid med at skyldige politifolk slipper tiltale, og at slike saker blir henlagt på 1-2-3. I det skjulte velger politi å være såpass korrupt at de beskytter sine egne, og bidrar til at disse ikke blir berørt av lovverket.

Dermed kommer det tydelig frem at det ENESTE som kan felle politi som begår kriminelle handlinger gjennom vold eller direkte lovbrudd i seg selv, er at de blir VIDEOFILMET. Så i prinsippet betyr det at man ALLTID må stå klar med å filme en hendelse der man ser at politi opptrer på uansvarlig og ulovlig vis, og rett og slett legge ut slike filmklipp på sider som YouTube. Dette skulle jeg ha gjort i utgangspunktet, og det angrer jeg bittert på. Men neste gang slikt skjer, skal jeg være bedre forberedt!

Det er tragisk når politi er ment å håndheve loven og å gjøre gatene trygge for kriminalitet. Men man mister tillitt til politi når de selv er med på å misbruke loven og ty til kriminelle handlinger selv, og gjøre det de kan for å slippe unna med det uten straff. Hvor blir det da av tilliten? Hvem skal håndheve loven MOT korrupt, råtten politi?

Det blir en alvorlig tankevekker. For selv om ting har roet seg ned og det nå har gått snart 2 mnd siden hendelsen, så glemmer vi aldri. Heller aldri tidligere, lignende hendelser. Det føles nesten som om det er oss 3 mot alle, og slik skal det ikke være.

Badoo og Tinder - De kyniske datingskonsepter

Badoo - nok et kynisk datingskonsept

I dette avsnittet vil jeg gå innpå datingskonsepter hvor medlemmer som registrerer seg gratis, faktisk blir oppfordret til å betale for dyre Premium og Gull medlemskap, for i det hele tatt å ha full utbytte av tjenester som Badoo, Tinder og andre verdenskjente datingskonsepter av i dag.

Badoo er nok kjent for de fleste, og er en del av Facebook, men fungerer som et mer sosialt samlingspunkt enn en datingskonsept alene. I utgangspunktet skal dette være bra, men synet kan bedra med tanke på at det oppfordres til dyr Premium og Gull medlemskap, for å kunne bruke tjenesten 100%, og til og med se hvem som liker deg. Temmelig tåpelig, egenlig.

Eksempel på 12 mnd Gull medlemskap hos Badoo, kan i utgangspunktet bety å betale mellom 115-120 kr PER måned i 12 mnd. Ganger du beløpet med 12, så kommer du opp i en totalpris på mellom 1200-1400. Så dyrt blir det uansett hvordan en snur og vender på det. Dessuten frister det overhodet ikke å betale en gang bare for å være medlem på en datingsside som Badoo eller Tinder. Ingen ønsker å betale for å komme i kontakt med andre mennesker! Det er bare helt hull i hodet! Aktørene bak slike konsepter tjener seg likevel søkkrike bare på annonser og reklamer for konseptet alene, så det er overhodet ikke synd på dem i hele tatt! Men betaling er ikke eneste problemet.

Hva Badoo gjelder, kommer det frem at så mange som 99% av profilene du finner på Badoo, er falske. I hemmelighet sender aktørene bak siden profilene videre til tvilsomme sexsider og konsepter. Det er fort gjort å falle for skriften "Gratis registrering", men da bør man også lese godt "Vilkårene for medlemskap" og slikt, som ofte står med små, hvite eller sorte skrift helt nederst på slike sider. Disse avslører gjerne mer enn hva en ofte får med seg av førsteinntrykket til en slik datingsside.

Tinder - et annet kynisk datingskonsept?

Personlig har jeg vært medlem av Badoo og Tinder relativt lenge nå, uten at jeg har hatt noen glede av disse. Heller mer eller mindre dårlige erfaringer. Har heldigvis aldri betalt for deres tjenester og kommer aldri til å gjøre det heller.

Som en mann på 45 år føler jeg det er vanskelig å være medlem på slike sider som Badoo og Tinder. Fokuset er selvsagt å lete etter seriøse mennesker å danne en eller annen type seriøs og varig relasjon til, enten det er vennskap eller noe mer. Men det er lett å være fristet til flørt og sex også, men her er det fryktelig lett å gå i fella. Mitt inntrykk er at det er kvinner som styrer datingsmarkedet av i dag. Når en konfronterer kvinner med dette, så benekter de det, men mulig de ikke er klar over det selv? Det er iallefall inntrykket jeg sitter med. Men det kan godt tenkes at fleste aktører bak konsepter som Badoo og Tinder er menn, men at de har kvinner som driver kampanjer med å lokke menn til å betale for tjenestene, og lokke menn med tilbud om sex. Du får et annet inntrykk av forsøk på svindel, og det er det nok, men på en indirekte måte.

Nå er det slik at jeg har valgt å melde meg ut av Badoo og Tinder. Vel, Tinder har jeg valgt å prøve å forsette med som gratis medlem, og håper å komme i kontakt med hyggelige kvinner, så ta det derfra men at jeg ikke bruker så mye krefter på det iallefall. Men Badoo er jeg iallefall helt ferdig med, slik det kommer frem hvordan siden opererer.

Hvis folk flest hadde vært helt ærlige om hva man søker i utgangspunktet fra starten av, så kunne mange problemer vært unngått, og misforståelser og ubehag hadde aldri skjedd. Det fortelles også historier om folk som lurer andre ved å skrive at de søker det motsatte av det de faktisk søker i sine profiler. Den biten stusser jeg litt på. Hvorfor lyve om sine hensikter? Det oppleves kynisk for min del. Kan ikke si at jeg liker det.

Så eneste jeg har valgt å beholde videre, er Tinder. Men tviler på det vil ha noe for seg, og tviler på at jeg noen gang vil oppleve at noen på seriøs måte tar kontakt med meg på feks Tinder og faktisk vil bli kjent med meg. Hadde jeg vært i 20 årene, er det lett å ikke bry seg og man kan kaste bort tid og krefter så mye som man bare vil. Men jeg er nå 45, og jeg må tenke på min fremtid. Alderen min er et pekepinn på at noe må gjøres annerledes og at fokus må være på mer avgjørende ting. Min egen helse, deriblant.

Heldigvis har jeg jo Facebook og det er mange flotte singel grupper der, og atmosfæren der oppleves både trygt, seriøst og profesjonelt. Det er i det minste betryggende. Selv foretrekker jeg at ting skjer på en mest naturlig og seriøs måte. Savner den tiden da flere folk bare gikk ut og møtte hverandre. Å treffes utenfor nettet er alltid den mest naturlige og beste måten å bli kjent med hverandre på. Det tror jeg alle er enige om.

Nå har jeg skrevet om det aller meste hva jeg personlig har vært igjennom den siste tiden og hvordan mitt liv er påvirket selv under Koronakrisen, men generelt er det en viktig endring i livet mitt. Jeg tenker mye på eget liv og fremtid, og vet jeg ikke blir noe yngre selv, men eldre. Så ja, jeg er nå 45, og begynner nå å tenke mye på eget fremtid.

Det har vært veldig mye, men er med på å forme meg som person. Jeg er blitt mer selvbevist og lært mer om meg selv. Jeg vet hvor jeg står og vet hva jeg må gjøre.

Alt i alt forsetter jeg å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det som er.

Dette avslutter bloggen for denne gang. Tusen takk for at du tar deg tid til å lese dette.

Skrevet av

Helge Kvalheim

Tilbakeblikk på 2018

Ser stadig flott ut ennå i en alder av 43!

Godt nytt år og velkommen til 2019! Det er nå lenge siden sist jeg blogget, og er ikke noe jeg gjør ofte nok. Men nå vil jeg prøve å gjøre noe med det, og i denne bloggen ser jeg tilbake på hvordan 2018 har vært, på godt og vondt. Hvordan skal jeg begynne?

Alle som kjenner meg godt, vet hvordan mitt liv har vært. En eneste lang og turbulent berg-og-dalbane.

Livet har sine oppturer og nedturer, men likevel merker selv jeg at de gir forskjellige livserfaringer som man bærer på livet ut. En klok mann ville sagt at livet er ikke bare solskinn og regnbue, men stormer og ulike uvær også, og livet kan slå deg brutalt ned når du minst aner det, men det er DU som bestemmer om du vil reise deg opp og kjempe videre på det du tror på og elsker. Håp og glede er viktige ting å tro på i livet. De gir styrke.

Det har skjedd mye for min del i 2018 som ikke en gang passer inn å skrive om i en blogg. Visse deler av det er FOR privat, og blir derfor noe jeg kommer til å bære på selv resten av livet. Det meste har vært velkjente problemer som egentlig ikke tok slutt, men dukket opp nå og da. Det har gått mer enn 20 år hvor meste av årene har vært tunge og vanskelige, etter mine 3 brødres død i 1997, 1998 og 1999, i tillegg til noen gode venner jeg mistet også. En i 2000, 2009 og i 2016. Ellers har vært vært litt for mange av de jeg trodde var mine ekte venner, men som ikke var det likevel. Men jeg har også knyttet sterkere bånd til de virkelige EKTE vennene mine, og det er jeg dem evig takknemlig for. Man lærer tydelig gjennom livet å se hvem som er dine ekte venner og familie, og hvem som tydeligvis ikke er det.

Sommeren 2018 trodde jeg skulle være en veldig fin sommer, men ble egentlig en ubehagelig opplevelse som endret noe uforklarlig i meg. En hendelse jeg faktisk ikke kan uttale meg om. Det forandret noe i meg og har gjort meg mer sårbar og enda mer skeptisk til nye mennesker. For jeg har lært meg at man i grunn ikke kan stole på noen andre enn seg selv, med unntak av ekte venner og familie du vet du KAN stole på, som er tilfelle for meg. Ellers har hendelsen ført til at jeg er blitt mer sliten og lei, og jeg merker det på kroppen min. Kroppen min fungerer ikke helt på samme måte som da jeg ble 40. Noen kan kanskje kalle det en slags "midslivskrise". Kanskje det er det, kanskje det ikke er det? Hvem vet?

Men ja, jeg er mer sliten nå enn noen gang tidligere. Jeg føler det i mitt hjerte. For jeg kan ende opp med å prøve å gjøre en liten ting, noen ganger en liten ting som å handle i butikken, og bli fort sliten og trett. Mitt inntrykk er at det kan oppleves som noen symptomer innenfor det du kaller PTSD (Post-Traumatisk Stress Syndrom). 

Har ikke fått noen diagnose på det, så er ikke sikkert det er tilfelle. Vet bare at jeg er mer sliten enn noen gang, og det er for det meste psykisk. Nå og da tenker jeg over mitt eget liv, og bekymrer meg mer og mer for min egen fremtid. For jeg ønsker ikke 20 nye år av mitt liv i mørke og elendighet. Jeg vil gjerne kunne oppleve et bra, trygt og meningsfullt liv resten av den tiden jeg skal få lov til å leve...For ingen vet hva morgendagen vil bringe. Derfor tar jeg en dag av gangen. Et skritt av gangen, og gjør det beste ut av det som er med mennesker som er glad i deg, som du selv er glad i. Det tror jeg er det beste man kan gjøre og det viktigste.

Julen som var har heller ikke akkurat vært noen dans på roser. Rolig har den i det minste vært i forhold til andre jul alle de siste 20+ årene. Høytidene som jula er verst, da det er lett å bli påminnet om hva man har mistet og hva som mangler.

Jula er en sårbar tid for mange. Det er lett å se på egen situasjon og glemme at det faktisk finnes mange som er i langt verre situasjon. Det finnes fattige og sårbare barn uten familie og venner, som har måtte feire jul helt alene. Vi har Frelsearmeen, Røde Kors og Bymisjonen her i landet. De har nok måtte motta stadig flere som har opplevd en vanskelig jul, for ikke å snakke om stadig økt flertall av barn som har ringt inn til Krisesenter pga fulle, berusede foreldre.

I en alder av 43 har jeg innsett mer og mer selv at det ikke er de kule, materielle julegavene man kan få som betyr noe, men kjærligheten du gir andre som er glad i deg, som du får tilbake. Det er denne ene tingen som virkelig betyr noe, og ingen annen gave kan erstatte følelsen av å være elsket og verdsatt. Det tror jeg folk flest er enige om. Tenk heller på de som ikke opplever den slags. Derfor er det så utrolig viktig å ta vare på hverandre og andre gode mennesker. Du vet, i mørket finnes det også lys. Man må bare huske på å slå på eller tenne på lyset...

Som avslutning kan jeg si at jeg ser tilbake på hvordan 2018 har vært og er takknemlig for at det året er over. Det har vært for mye vondt i 2018, men også en god del gode ting. Jeg fikk noen nye, gode venner som er utrolig snille og koselige, og noen få har vendt tilbake. Det er jeg veldig, veldig glad for, og det varmer!

Nå er vi i 2019 og jeg ser fremover med et positivt blikk og håp. Jeg legger alt det vonde bak meg og har ikke tenkt å snu meg for å se bakover, men rette blikket mitt fremover og fokuserer på nå og fremtiden. Det er grunnen til at jeg alltid overlever og står oppreist. Jeg NEKTER å la meg falle hver gang livet slår meg ned. Da reiser jeg meg opp og slår knockout på den det jeg kan og går videre! Absolutt!

Dette er i sannhet den jeg er og er ment å være. En overlever som tror på håp og glede. Som tror på seg selv og står på sitt. Det er den jeg virkelig er, og folk må ta meg for den jeg er like mye som jeg må ta andre for den de er. Være seg selv 100%, og aldri prøve å være noe eller noen man ikke er og aldri kan bli.

GODT NYTT ÅR OG BESTE ØNSKER FOR ALLE SAMMEN I DET NYE ÅRET 2019!

Skrevet av

Helge Kvalheim

En Annerledes Mann

Med et munter smil om munnen...

Er nå over et halvt år siden sist jeg skrev en personlig blogg. Det har skjedd en god del siden sist...

Det har vært en vanskelig tid siden da jeg sluttet i Signo Dokken November 2015. Tapet av en god venn november i fjor, opplevelsen av at en del begynte å vende meg ryggen. Selv personer jeg ikke regnet med ville la meg i stikken, og min bror som har vært inn og ut av leger og sykehus pga dårlig helse. Tøft har det vært og det er det forsatt...

Det er aldri lett å skrive en personlig blogg, og jo dypere bloggen skal være, jo mer tid trengs det for å tenke gjennom hva som skal skrives, og hva ord og setninger som skal brukes. Nøye planlegging.

Kort oppsummering av hvor jeg kommer fra: Vel, jeg kommer opprinnelig fra Radøy utenfor Bergen. På et sted kalt Vågernes. Der ble jeg klekket ut 19.juni 1975, fra en stor familie bestående av 5 søsken (medregnet meg selv), med 4 brødre og en søster, og skilte foreldre hvorav far var alkoholiker, slo og mishandlet flere av mine søsken, mens jeg vokste opp på internat i forbindelse med spesialskole for døve og hørselshemmede i Bergen. Skoler som Hunstad og Bjørkåsen VGS. Av alle 6 barna i familien, var jeg eneste hørselshemmede av de hørende i familien.

Flere kjenner til at jeg mistet 3 brødre i 1997, 1998 og 1999, og noen nære venner i 2000, 2009 og en i november 2016. Min far døde av kreft 8.februar 2014. Personlig reagerte jeg med blandete følelser vedrørende min fars død, for
han hadde aldri brydd seg om familien, men kun om seg selv og drikkingen sin.

Har også en søster, som pleide å være snill og god, men som vendte seg mot oss som er igjen. Min mor på snart 74, min bror på snart 45, og meg selv. Hun lever ja, men hun er ikke blant oss mer, for å si det på den måten. Hvis man skulle bruke noen patetiske sitater fra Star Wars, kunne man nok si at hun ble forført av den mørke siden og ble en annen. Hva forteller det deg når til og med dine egne, plutselig vender seg mot deg og hater deg av grunner du ikke klarer å forstå?

Det fikk vi som er igjen aldri noen svar på, og det vil vi trolig aldri få heller...

Så der har du den raske oppsummeringen av hvor jeg kommer fra og hvem jeg er, på godt og vondt. Jeg pleide å være en livsglad, uskyldig gutt. Naiv, optimistisk og godtroende. På mange måter var jeg også veldig egoistisk og så bare meg selv. Var vel ganske umoden på mange måter og ble sent voksen. Slik var jeg de første 20 årene av mitt liv. Men etter å ha blitt 22 år i 1997, skulle alt bli forandret...

Mens vi forsatt var en familie...

Nei, jeg skal ikke skrive om hvordan mine brødre og noen av mine nære venner døde. For jeg vil heller huske HVORDAN de LEVDE. Det er hva som virkelig betyr noe når det gjelder å hedre de døde. Å huske hvordan de levde sitt liv så godt som de kunne.

Det sies at tiden leger sår, men ikke alle sår kan leges. Det vil alltid være lengsel og savn så lenge man lever. Det er det for meg, for jeg var veldig glad i mine brødre og de som ellers forsvant, og det vil jeg alltid være...

For de døde er aldri helt borte, men lever videre i oss i våres hjerter, sinn og sjel. Det i seg selv er en trøst, og jeg tenker at andre som har mistet noen, føler det samme også. Håp er en veldig viktig ting å ha, og er en farlig ting å miste.

Når du har mange ting i tankene...

Nå er jeg 42 år gammel i 2017, og jeg ser iblant tilbake på alt det som har skjedd i livet mitt, og de siste 20 årene av mitt eget liv jeg mistet. De kan jeg aldri få tilbake, men bare minnes...

Samtidig ble jeg jo en helt annen mann enn jeg hadde regnet med å bli, på godt og vondt. Det gode er at jeg ble en veldig omsorgsfull og forståelsesfull person, god til å lytte og opptatt av at andre gode mennesker har det bra.

Mens det negative ved meg er at jeg er blitt stadig mer skeptisk til nye mennesker, er langt mer forsiktig og mer bekymret over egen fremtid enn før. 

I det minste prøver jeg å ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av det som er.

Livet har lært meg at man ikke skal ta noe for gitt. At livet er en dyrebar gave som må settes pris på, og ta vare på de man har rundt seg. For inte varer evig, og det kommer en dag der man vil miste det dyrebare man har. Enten om det er noen i ens familie, nyskapt familie, venner eller ting man ellers har kjært. Livet har aldri noen garanti. Den kan slå deg i bakken når du minst venter det, men det er du selv som avgjør om du vil reise deg opp igjen og kjempe for det du tror og håper på. Spesielt hvis du er som meg, glad i livet og ønsker å leve så lenge som mulig.

Noen dager og perioder er tøffere enn andre, og det har vært mange for min del.
I senere tid har jeg opplevd at noen fra min 14 år lange arbeidsplass, som jeg avsluttet i november 2015, og noen som jeg gikk på Ål Folkehøyskole, som valgte å bryte kontakten med meg og vende meg ryggen av uforståelige grunner. Samtidig føles det ikke særlig overraskende, da jeg vet at det er lett å bli betraktet for å ha vært BARE en arbeidskollega og skole-kamerat for enkelte. Slik er det vel med alle?

Derimot er det svært besynderlig at alt det skjedde i en tid da jeg har passet på min bror og mor, og fulgt min bror inn og ut av lege og sykehus i forbindelse med ulike tester og medisinsk behandling. Det var egentlig ganske unødvendig å oppleve en stor del plutselig vende meg ryggen uten å si rett opp i ansiktet på
meg hva som er problemet, og heller se om det problemet kunne løses på en voksen, sivilisert og diplomatisk måte, i stedet for å velge den enkleste, feige
utveien ved bare å gå sin vei og ikke tenke på at man sårer andre med sånt.

Et eksempel er jo en del venner fra Facebook jeg trodde jeg hadde et godt forhold til, som også valgte å bare gå sin vei og la meg i stikken uten noen god forklaring. Det også fikk meg til å tenke på at man tror man kjenner noen, og så gjør man det ikke likevel. Ikke noe kjekt når sånt skjer, og det gjør at man blir skeptisk til nye mennesker. Det har iallefall jeg blitt, med god grunn, så nå er jeg veldig nøye med hvem jeg kommer i kontakt med og hvordan de oppfører seg, også med meg.

Vi tre i familien som er igjen...

Hjemmet har det ikke vært lett, med tanke på alt som har skjedd. Hver av oss sliter med hvert vårt...

Vi er glad i hverandre og tar vare på hverandre i tykt og tynt. Vi er like på mange måter, som stahet, beslutning og omtanke for gode mennesker.

Likevel er vi ganske forskjellig fra hverandre. I mitt tilfelle er jeg eneste av oss tre som er eventyrlysten og sugen på å kunne reise til nye steder og oppdage nye ting. Spesielt fordi jeg har foto som hobby og elsker å fotografere nye steder og situasjoner. Men for å kunne gjøre det, trengs det bra med penger, og når man ikke en gang har det, kommer man ikke særlig langt, i tillegg til å passe på at helsa er så bra som mulig når man KAN reise bort feks.

Familielivet har dessverre i løpet av de siste 20 årene vært mest preget av problemer og sykdom at det har blitt slitsomt og for vondt. Selv når det er gode dager, sitter frykten i meg for at neste dag blir en dag tynget av problemer igjen. 

Selvsagt er det en del av livet, men når det meste av hverdagen skal bestå av problemer, sykdom og dårlig helse, så kan jo en begynne å lure på hva som i grunn er meningen med livet, og når man skal få et godt og normalt liv? Oppleve så mye mer av det gode livet i forhold til hva som har vært tilfelle for min egen del.

Det er nå det begynner å bli trist. Du spør sikkert om jeg er lykkelig og har det bra med meg selv? Jeg skal være ærlig å si at jeg er ikke lykkelig, og har det stort sett ikke så bra med meg selv. Det er lenge siden jeg har følt lykke og hatt det bra med meg selv. Altså, jeg har gode dager som folk flest, men da har jeg heller en slags munter smil eller danner en maske med "falsk" smil. Ellers er det dager flest med det vanlige, alvorlig preget tilværelse, for det er gjerne ofte anspent hjemme når det dukker opp vanskelige problemer, slik det har vært de siste 20 årene iallefall.

En situasjon som opprører meg mest, er noe som skjedde for 3 netter siden. Det var en veldig ubehagelig og vond natt jeg aldri trodde skulle skje. Det var i forbindelse med min eneste storebror, som hadde rotet seg opp i alvorlige problemer. Mye var egentlig ikke hans egen feil, men forferdelig uflaks som likevel skapte alvorlige konsekvenser. Ikke bare for ham selv, men for både min mor og meg selv.

Det endte med en kraftig krangel mellom meg og min bror. Uten å gå innpå hva det handlet om, kan jeg bare si at jeg reagerte kraftig på at min bror ikke tok konsekvensene på alvor, at det gikk utover oss andre og risikerte å sette vår fremtid på spill. Hans svar og reaksjon på at han ikke brydde seg om konsekvenser, fikk meg nærmest til å se rødt! For jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde vært så sint på noen, og det på min eneste bror! Ikke bare skrek jeg til ham og sa hva jeg syntes og mente, men jeg endte med å KLABBE til ham i ansiktet! Hadde ALDRI trodd at jeg skulle gjøre det mot min egen bror, men jeg gjorde det. Angrer selvsagt på at jeg klabbet til ham, men jeg angrer ikke på hva jeg syntes om holdningen han hadde til konsekvenser og uforsiktigheten hans. Det var ikke hans første, og trolig heller ikke hans siste. Beklageligvis kom jeg til et punkt der jeg rett og slett fikk nok.

Å prøve å se kul ut med munter smil...

Den natten ble noe av det lengste og vondeste jeg kan huske i hele mitt liv, selv om jeg var svært tydelig på mine meninger og synspunkter på det hele.

Selv nå som vi er venner igjen og hendelsen er tilgitt, har det endret noe i meg, og ført til at jeg har tatt en endelig beslutning om egen fremtid.

Den dagen min mor faller bort, vil min bror og jeg skille våres veier. Vi vil ikke leve sammen, og han vil stå for sine egne valg og konsekvenser alene, og jeg for mine. Det er slik det må bli, og det er det beste for alle parter. Dette har jeg egentlig tenkt på lenge, men den natten førte til at jeg tok den beslutningen på alvor. Mor og bror vet ingenting, for så lenge vi ennå har mor blant oss, så bor vi tre sammen og hjelper hverandre. Inntil den dagen mor ikke er mer. Da går min bror og jeg hver vår vei, og det er min egen beslutning og det står jeg ved, uansett hvor glad jeg er i familien min.

Er det egoistisk etter 20 år med elendighet, lidelser, sykdom, død, problemer og svik, at jeg velger å tenke mer på egne behov, og ønsket om et EGET liv å leve? 
Nei, jeg tror ikke det. Jeg vil nok si at det er på tide. For jeg har ingen ønske om å dø gammel og ensom, og i mine siste øyeblikk føle at livet mitt har vært totalt uten mening og verdigfull innhold. Jeg vil så absolutt ikke at min død skal bli sånn.

Ellers drømmer jeg om å vinne i Lotto. Livet føles så mye enklere når man har alle muligheter, midler og penger i hendene til å kunne gjøre hva som helst. Fordi at for en med lite penger, så kan sånn hell virkelig endre ALT, og da mener jeg ALT!

Dessuten er jeg ofte ensom, og savner for det meste en kjæreste igjen. En som godtar meg for den jeg er og takler den "bagasjen" jeg har, selv om jeg velger fremover kun å snakke om min "bagasje", når noen spør. For det fine det er med 
at noen spør, er at da ser du om den personen faktisk bryr seg om deg!

Savner å kunne kose og ha sex igjen. Det er nå lenge siden jeg har hatt det så godt og jeg savner det. Savner helhetsfølelsen. Å føle seg elsket og verdsatt, og føle at den personen gjør det godt for meg, like mye som jeg for henne. Å kunne våkne opp med henne og vite at alt er ekte og ingen drøm. Berøringene og de intime samtalene. Betro seg helt til hverandre. Å føle seg komplett sånn...

Det er en fin, romantisk setning fra filmen "Jerry McQuire", med Tom Cruise og Renee Zellweger, der han sier til henne: "I love you. You complete me". Det er noe av det vakreste man kan høre en si, og å være i stand til å kunne si det selv.

Kort og greit savner jeg muligheten til et godt, normalt liv. Normalt har det aldri vært for min del, og er lenge siden livet mitt virkelig var noelunde godt. Men hver dag håper jeg at ting snur, slik at det kan bli det. Men jeg vet at veien fremover fra nå av, vil bli annerledes for meg. Spesielt tatt i betraktning noen av de beslutningene jeg har valgt å ta, så blir det annerledes. En dag om gangen.

Inntil slike beslutninger skal tas, forsøker jeg mitt beste å leve i nuet og tilpasse meg etter beste evne, og sørge for at de jeg har rundt meg har det bra, for så å gjøre det jeg kan med mine egne behov og ønsker dag for dag så godt som mulig.

Nå vet du hva jeg har vært igjennom i senere tid, og hva jeg sitter igjen med, på godt og vondt. Jeg fremstår som en annerledes mann enn hva jeg pleide å være, men samtidig er det viktige erfaringer å ta med seg videre i livet frem til døden.

Tusen takk for at du leste denne bloggen. Det var alt for denne gang...

Skrevet av
Helge Kvalheim

Demokratiets Sanne Betydning

Demokrati må handle om folket igjen...

I disse dager står Norge ovenfor en politisk veiskille. I 4 år har Solberg-regjeringen styrt Norge i en retning som skaper usikkerhet og kaos.

Vi snakker da om ting som skattelette for de "rike", skattlegging av uføretrygd, dårligere helsevesen hvor folk må betale mer i egenandel, høyere moms, toll, dyrere mat, klær, drivstoff, strøm, boliger, lån osv. Mange ting.

Norge pleide også å være et viktig forbilde for et miljøvennlig klimapolitikk, men under Solberg-regjeringen er Norge nærmest på bånn når det kommer til et fungerende klimapolitikk, som også er ment å inspirere andre land. Skuffende!

Det skal tydeligvis ikke bli noe bedre med Støre som statsminister heller, hvis han vinner valget til høsten i år. Støre ønsker enda høyere skatter på alt, og det vil føre til langt mer alvorlige konsekvenser for oss vanlige borgere her til lands. Ikke bra!

Personlig har jeg ikke nødvendig kunnskap og erfaring innen politikk, og ikke kunne jeg tenkt meg å bli noen kynisk politiker heller. Selv ser jeg på meg selv som en vanlig talsperson som er opptatt av demokratiet, og dens sanne betydning.

Hva er da DEMOKRATIETS SANNE BETYDNING? Jo, demokrati betyr jo egentlig at det er FOLKET som bestemmer retningen for et land. At folket er med og former et land styrt av demokrati, som alltid har vært tilfelle med Norge.

Hvor er så det sanne demokratiet, når politikere driter i oss og forventer våres stemmer? Kommer med løfter om å gjøre Norge til et bedre land, men ender opp med å gjøre det stikk motsatte? Da er det noe som er rivruskende galt i landet!

Ting har begynt å bli så gale i Norge at nå bør landets ekte borgere begynne å reagere og prøve å stå samlet mot arrogante politikere for å bringe det sanne demokratiet tilbake, der det hører hjemme - hos oss - FOLKET. Dette er viktig!

Vi kan ikke lenger stå, se på og godta at politikerne her til lands SKITER og PISSER på den norske befolkningen, og forgifter Norge med politikk, som kun tjener politikernes eget beste, og ikke det beste for norske statsborgere i Norge.

Det er på tide å innføre demokratiet tilbake til folket og sette en sluttstrek for den sykelige kampen om politisk makt. Den er som en ondartet kreftsvuls, og ondartet kreft må skjæres bort. Det sier seg selv. Tiden er nå inne for å våkne opp på alvor.

Som vanlig person blir jeg i disse dager skremt av egen fremtid og landets fremtid. Aldri før har jeg vært så livredd for å bli gammel i Norge som jeg er nå! Dette er ikke noen hyggelig tanke, og jeg blir sint og frustrert når jeg ser hva politikerne gjør med landet vårt. Norge i disse dager fremstår ikke lenger som et stolt og rikt land. Den stoltheten er forlengst borte. Derfor sier jeg at vi - folket, må ta tilbake landet vårt!

Det handler ikke lenger bare å kjempe for en egen gruppe, som i mitt tilfelle ville vært de hørselshemmede. Dette handler om så mye mer enn bare egen gruppe. Det handler om oss ALLE som er lav og svakstilte i samfunnet. Vi alle som kjemper for et godt og verdig liv, som har begrensede midler til å gjøre ting man har lyst til, som ønsker å kunne oppleve lyspunktene i livet, og ikke bare elendighet. Som slåss for å få endene til å møtes i hverdagen, dag for dag, som har kjent livets brutalitet på egen kropp, men som likevel står oppreist og kjemper videre, dag for dag...

Disse av oss er NOEN vi også. Vi er også en viktig del av Norge. Våres norske forfedre var med på å bygge opp igjen landet vårt etter 2 verdenskriger, spesielt da tyskerne okkuperte Norge, og de gav alt for å bygge opp Norge på nytt igjen. Det klarte de, og det må vi aldri glemme. Det skal respekteres og hedres med verdighet!

Alene kan man ikke utrette noen forandringer, men sammen, som en sann demokrati, kan vi bidra til å påvirke landet vårt i mer riktige retninger.

JA TIL DET SANNE DEMOKRATIET OG ET BEDRE NORGE PÅ RIKTIG MÅTE!!!

Skrevet av
Helge Kvalheim

Veien Fremover

Knakende kjekk kar til disposisjon :)

Først vil jeg benytte anledningen til å ønske alle riktig godt nytt år og takk for det gamle. Vi er nå i 2017.

Det er lenge siden jeg nå har skrevet en personlig blogg, for mye har skjedd siden og har vel i grunn ikke følt meg særlig motivert. Nå er jeg motivert...

2016 har vært en ganske "bemerkelsesverdt" år. En del gode ting, men litt for mye av det dårlige. For mye død og spesielt av viktige og betydningsfulle personer som David Bowie, Alan Rickman, Johnny Cash, Prince, George Michael og ikke minst Carrie Fisher, kjent som Prinsesse Leia i Star Wars. Trump vant valget og han blir trolig USAs nye president for 4 år. Verden er trolig i store forandringer...

Det er ikke bare kjendiser som har dødd i 2016. En veldig god venn og tidligere kollega av meg, gikk bort. Hadde jobbet med ham i litt mer enn 14 år. Han var som en storebror, og vi snakket om alt mulig. Vil alltid huske ham, i likhet med andre jeg har mistet i livet mitt.

Min tidligere jobb var Signo Dokken. En vekstbedrift eid av Stiftelsen Signo, men var i 1994 grunnlagt av en gammel, kjær venn av meg jeg vokste opp med. Den gang het vekstbedriften (et finere ord for Vernet Bedrift) ASVO Bergen. Der begynte jeg i 1999 og hadde jobbet i bedriften i noe mer enn 14 år frem til 25.november 2015. Da sluttet jeg.

Min stilling som uføretrygdet var mest innenfor fruktavdelingen, som i dag er kjent som GoFrukt. Det var en stor ære å få jobbe under grunnleggeren av bedriften, i allefall de første 5 årene han faktisk drev bedriften, og jeg stortrivdes med å levere frukt til kunder og å være en viktig representant og kontaktperson mellom kunder og bedriften. 

Gjennom min tid der, lærte jeg mye både om meg selv og andre. Ble kjent med folk og fikk nye venner. En del gode, og noen ikke fullt så gode. Det er vel som med alt annet i livet. Uansett gav det meg erfaringer på godt og vondt som jeg tar med videre i livet mitt.

Lønna var ikke all verden den heller. 37 kr timen i oppmuntringspenger som uføretrygdet er lite å rutte med, og bedre ble det ikke når regjeringen i 2015 gikk inn for å SKATTLEGGE uføretrygd som LØNN. Du som leser kan tenke deg hvor teit det er...

"Det skal lønne seg å jobbe mer", var budskapet fra Solberg-regjeringen. En toskete, inkompetent regjering som heller burde holdt seg hjemme enn å prøve seg på mer dumheter på Stortinget. Deres politikk og makt er en eneste sort kreftsvuls for hele Norge, og ondartet kreft må skjæres bort. Sånt kan vi ikke ha noe av i vårt kjære land Norge...

Hvor var jeg? Jo, lønn var det. Problemet nå er at ALLE på uføretrygd som forsatt jobber for 37 kr timen i Signo Dokken, vil mest sannsynlig ha en skatteprosent på 35%. Tar du 37 kr timen og ganger det med 7.5 arbeidstimer for en dag, blir svaret at du tjener 277 kr for EN hel arbeidsdag der nede. Men så skal du ta de 277 kr og dele det med skattesatsen på 35%. Da har du i grunn tjent 97 kr på en HEL arbeidsdag. Videre skal du trekke fra eventuelle kostnader for transport frem og tilbake. Da er du i grunn nede på rundt 50 kr.

I tillegg skal du betale for lunsj, enten på jobben eller at du kjøper mat ute. Dette igjen betyr at du EGENTLIG kun sitter igjen med bare mellom 10-20 krs fortjenelse per dag.

Det stemmer. Dette blir resultatet av utregningen, og dette gjelder ALLE på uføretrygd som jobber der nede forsatt, uavhengig av inntekt og utgifter.  Det bør spørres om det i det hele tatt er verdt det? Tenker du logisk på det, så det faktisk overhodet IKKE verdt det.

Mer interessant er det å bemerke seg at NAV faktisk kom opp med en konklusjon i form av en landsbasert undersøkelse i slutten av November 2016, blant alle uføretrygdede i Norge, og NAV erkjente selv "ironisk nok" at det faktisk lønnet seg bedre for alle uføretrygdede å heller være "syke" hjemme, eller bare leve på uføretrygden hjemme og droppe jobb, slik situasjonen med skattleggingen av uføretrygd som lønn ble. Kort forklart betyr analysen at man tjener MER på selve uføretrygden av å være HJEMME, i forhold til å TJENE MINDRE hvis en uføretrygdet jobbet i en vernet bedrift under nye ordningen.

Dette er faktisk den SAMME observarsjonen jeg allerede forutså 1 år tidligere enn NAVs egen analyse. Det måtte jo komme frem til slutt, så nå er det iallefall offentlig bekreftet.

Det er svært beklagelig at Solberg-regjeringens egen inkompetanse førte til at alle uføretrygdede som tjente penger på å jobbe som uføretrygdet, nå heller tjener MER på å være hjemme på selve uføretrygden i forhold til hva som var mulig å tjene i arbeid. Det ville heller betydd at en måtte vært VANLIG ansatt med VANLIG lønn, og ikke ha uføretrygd, for å kunne tjene godt på en arbeidsplass. Slik er det ikke for uføretrygdede og andre under ulike tiltak. Dette er viktig at folk forstår og innser hvordan det faktisk er.

Hovedgrunnen til at jeg sluttet i Signo Dokken i November 2015 er først og fremst fordi det selv for meg viste seg at jeg tjente BEDRE på å være hjemme med uføretrygd, enn at jeg jobbet for 50.60 kr per dag med 37 kr timen. Da sa det seg selv at det ikke lønnet seg å jobbe for så lite. Ellers var det fordi jeg følte det var på tide for meg å gjøre noe annet.

Som treningsplass er Signo Dokken et godt valg egentlig. Hvis du liker å jobbe med frukt, jobbe litt med video eller tre-arbeid og du er under et og annet tiltak, så får du rimelig med bra arbeidstrening der. Men skal du tjene bra med penger, bør du heller enten være en VANLIG ansatt med VANLIG lønn, eller se deg om etter en annen jobb et annet sted.

En annen ting som er viktig å være litt obs på er at når en hørselshemmet eller døv jobber på et sted der hørende leder eller driver en virksomhet, er det veldig lett for at undertrykkelse av hørselshemmede og døve kan skje. Det har skjedd i alle tider, og det gjør det nok forsatt. Personlig opplevde jeg det, og jeg syns ingenting om det, enkelt og greit.

Slikt kan skje uansett i det hørende miljøet også når noen med makt og posisjon har høyere stilling enn andre. Da er det lett å undertrykke de som er i lavere, svakere posisjon. Det er en klassisk fenomen som går igjen og igjen. Du som leser kjenner deg trolig igjen?

Jeg er stolt av arbeidet jeg har utført for Signo Dokken gjennom mine 14 år der. For jeg gjorde mitt ytterste beste, og fikk lært mye på godt og vondt, og ble kjent med mange. Det er erfaringer jeg tar med meg videre. Ingen kan si noe annet. Jeg bidro. Ferdig med det.

Bloggen skal ikke handle om jobb, dårlige erfaringer, bitterhet og annet trist. Det finnes gode og mange andre ting å skrive om. Langt mer interessante og spennende ting.

I senere tid nå har jeg tilbrakt mye tid sammen med de jeg er glad i. Min familie og mine nære venner. Iallefall de få jeg har her i Bergen. Tiden har gått til flotte bilturer, fisking og fotografering ute i det fri. Det ble masse flotte bilder høsten 2016, så det var stas det!

Nå er det 2017 og har derfor personlig bestemt meg for at tross alt som har skjedd, på godt og vondt, er det på tide uansett å gå videre. Veien må derfor bli FREMOVER, og ikke bakover. En dag om gangen mot fremtiden og bedre utsikter. Vi skaper vår egen skjebne.

GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN OG BESTE ØNSKER I DET NYE ÅRET 2017! Dette avslutter bloggen for denne gang. Forhåpentligvis ikke lenge til neste blogg. Følg med...

Skrevet av

Helge Kvalheim

Søker Fotooppdrag i Bergen

Hobbyfotograf Helge Kvalheim

Hei alle sammen :) Nå er det nokså lenge siden denne bloggsiden ble oppdatert, så nå skriver jeg nytt innlegg i forbindelse med foto.

Nå har jeg drevet aktivt med hobbyfotografering siden 2008, og har lært det meste på egen hånd, og tatt en del fotokurs på grunnkurs i ungdomsskolen på 90-tallet, og på Folkehøyskole på Ål i Hallingdal året 2002/2003. Meste har jeg lært selv.

Mine favoritter innen foto er nokså bredt. Solnedgang/soloppgang, månelysning, blomster, selvportrett og portrett av andre, landskap, makro-scenarier og HDR i spesielle omgivelser. Så godt som det aller meste, og er opptatt av de flotte detaljer man kan fange i bilder.

En vakker blomst i makro-modus

Nå søker jeg etter etter forskjellige, seriøse fotoppdrag rundt i Bergen, som gir en betaling begge parter kan være fornøyd med etter avtale.

Bilder behandler jeg med gode bilderedigeringsprogrammer som GIMP, med masse flotte plugins som Beauty. Kan tilpasse bilder etter vedkommendes behov, printe og skanne bilder til fotoarkiv om ønskelig.

Det er bare å ta kontakt med meg privat, først og fremst gjennom min Facebook-profil, under navnet mitt Helge Kvalheim (med alias HKvalhe). Derfra kan vedkommende sende meg en privat melding, så blir resten tatt derfra om man ønsker å bruke mine fotoegenskaper.

Først og fremst ønsker jeg fotooppdrag fordi det er gøy, men også for å kunne tjene såpass bra med penger som mulig, til priser som passer begge parter.

Mobilkamera med HDR kan gi flotte bilder!

Har også muligheten til å forbedre foto tatt med mobil, og til og med printe og skanne disse på samme måte som foto ellers. Det er bare å spørre.

Ønsker helst fotooppdrag rundt i Bergen, da det er lettest for meg, for har ikke bil og kommer meg ikke til andre steder foreløpig. Andre typer fotooppdrag fra andre steder må mest gjøres digitalt og via nett uansett. Det i seg selv bør ikke være et problem.

Kanskje vil nettopp DU ha hjelp med en del foto og vil sette meg i oppdrag? Da er det bare å sende meg en privat melding på min Facebook-profil, under navnet Helge Kvalheim (finner meg lettere gjennom aliasen HKvalhe, som står på profilen), og der kan vi bli enige om oppdrag og pris, og lover å gjøre mitt beste for at du som vedkommende skal bli fornøyd med resultatet av en eventuell fotooppdrag.

Solnedgang er blant mine favoritter

Venter i spenning på å høre fra nettopp deg. Foto er min store hobby og jeg syns personlig det er utrolig gøy å ta flotte bilder og vise dem til andre.

Samtidig syns jeg det både er gøy og hyggelig å kunne hjelpe andre med å forbedre sine bilder og utføre oppdrag, og samtidig få bra betalt for det som begge parter kan være fornøyd med.

Min Facebook-profil finner du her:

Helge Kvalheims Facebook profil

Epost-adresse og mobilnr gir jeg bare ut via privat melding på min Facebook profil når man er sikker på å ha gjort en avtale om fotooppdrag, og blitt enige om pris.

Ser frem til å få kontakt av deg, så ser vi hva vi får til angående fotooppdrag :)

Skrevet av
Helge Kvalheim